Dagens store medieskandale på kristendommens bekostning er, at religionsundervisningen ved en kristen, privat barneskole har kommet i skade for at tale en smule for sandt om forskeller mellem kristendom og islam. Eleverne har fået skriftlig materiale som blandt andet formidler følgende:

«Muhammed spredde islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder».

Tanten til en elev blir fly forbannet og går ut på Facebook, og det neste som skjer, er at VG konfronterer skolens rektor med det hele. Moren synes det som er blitt formidlet, er «hårreisende». Rektor synes nok ikke han har noe annet valg enn å be om godt vær:

– Jeg har ikke sett dette før, og jeg kjenner ikke til at det har vært brukt i undervisning tidligere. Det er ikke et skriv vi ønsker å formidle til våre elever, sier han. […]

– Det er ikke i tråd med vår undervisning. Vi ønsker å formidle kunnskap om andre religioner med respekt og jeg forstår at folk mener at skrivet gjør det motsatte, sier han til VG.

– Jeg vil gjerne beklage hvis vi har provosert noen. Skolen skal formidle kunnskap om islam på en måte som muslimer kjenner seg igjen i. Vi har full respekt for både islam og muslimer og ønsker ikke å spre fremmedfrykt.

Moren sier også til VG at

«sønnen min kommer hjem og forteller at han har lært at man skal være redd for muslimer fordi de vil drepe de kristne».

I den grad sønnens gjengivelse av det uttalte er pålitelig, er det neppe det klokeste en lærer kan si til barn, men det er utvilsomt noe f.eks. de fleste irakiske kristne ville underskrive på i disse dager, og det. Idet IS vant terreng opplevde flere kristne at muslimske naboer plutselig vendte seg mot dem.

Denne saken har naturligvis (minst) to sider.

Den ene siden er at meddelelse av sannheten avstedkommer slik skandale. Den er åpenbart svært brennbar, og dette er et problem for alle som etterstreber sannheten.

Den andre siden er at reglene som gjelder alle skolebarn i Norge, krever en religionsundervisning som er politisk korrekt snarere enn faktuelt korrekt, og den har ikke noe selvstendig verdigrunnlag.

Disse observasjonene reiser følgende problemstilling: Er en felles, offentlig religionsundervisning i et flerkulturelt samfunn overhodet mulig å få til på en tilfredsstillende måte?

Svaret er sannsynligvis nei, men for den flerkulturelle ideologiens talspersoner kan en politisk korrekt, tannløs og utvannet, wishy-washy alle-religioner-er-like-bra-undervisning fortone seg som en av det flerkulturelle samfunnets byggesteiner.

Dette er utvilsomt i strid med det som har vært den norske skolens funksjon gjennom mesteparten av dens historie. Skolen så som kjent dagens lys fordi man ville forberede unge mennesker til konfirmasjonen, hvilket blant annet innebar lesning av Bibelen og Luthers katekisme, slik at man måtte lære elevene å lese og skrive.

Etter den franske revolusjon sluttet den obligatoriske delen av undervisningsvesenet mange steder å befatte seg med religion, og den dag i dag er religionsundervisningen f.eks. i Italia frivillig.

I Norge beholdt skolen derimot den kristne formålsparagrafen helt frem til nokså nylig, og andre religioner var knapt noe tema, for de religiøse minoritetene var uhyre små. Religionsundervisningen skulle siden gå over til å bli en slags nøytral innføring i flere religioner, om enn med størst vekt på kristendommen, som naturlig er. Man skal være både objektiv og upartisk – et umulig ideal.

For den som mener at kristendommen er sannheten, og islam alt annet enn sannheten, er skolen med andre ord blitt et sted hvor man ikke lenger får høre sannheten. Det vil nok mange synes er helt greit, så lenge muslimske skolebarn ikke blir fortalt at islam er sannheten og kristendommen alt annet enn sannheten.

Slik lovverket står, er det altså ikke noe alternativ for genuint kristne foreldre å sette sin lit til at skolen er deres allierte i trosspørsmål. Og om de skulle velge hjemmeundervisning for sine barn, ville de likevel være forpliktet på offentlige læremål. De har nok derfor lite annet valg enn å fortelle barna at endel av det de får høre på skolen, er usant (eller flytte utenlands).

VG