Den syriske poet Adonis opsummerer status for islam, i lys af krigen og sit eget liv. Det er en sørgelig facit. Elendigheden starter med Mohammed.

Adonis er alawit, som Assad. Alewittene er en sekt tæt på islam, som selvsagt ikke anerkendes. Men den er tæt på til at Adonis udtaler sig med autoritet. Han er desuden en meget belæst mand. Adonis er farlig for islam.

Han har givet en serie interviewer til en marokkansk journalist som er udkommed som bog på det norske forlag Solum.

“Vold og islam” består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis’ bøker til fransk.

Den norske blogger Rose-Marie Christensen giver en meget grundig anmeldelse af bogen på sin blog.

“Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var “ett” omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus). 

Dagens islam er denne historiske islam. s7

Når det arabiske forår kunde ende i borgerkrig og jihad, er det fordi den arabiske verden – og den islamiske for den del – mangler de politiske strukturer som kan være en modvægt til religionen. Kombinationen religion-borgerkrig eskalerer til en eksistenskrig: mindretal udryddes, tab betyder udslettelse. Krigen bliver nådeløs.

“Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål.” (side 13)

I følge gengivelsen af bogen, er det Adonis’ tanker om islam og kultur, og kvindens stilling, som er mest interessant. Islam har ingen kultur, siger han. Mens Vesten er bygget på kristendom, er islam fremmed overfor kultur. Det stemmer selvsagt ikke hvis man går tilbage i historien. Kalifatet forstod at ta op i sig andres kulturer. Men i vores tid er islam steril, død. Den har erklæret moderniteten krig, og dermed også moderne mennesker.

Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv og kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. “Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet.” (side 37-38)

Når man læser dette kan man tænke at Samuel Huntington havde ret. Da befinder vi os måske ved indledningen af en krig som kan blive lang. Leser politikere og journalister Adonis?

Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.

Sætningen er ikke specielt opsigtsvækkende for den, der følger islam i dag. Men for medlemmerne af den politiske klasse er den tabu. De risikerer selv at blive virvlet ind i islams voldsspiral.

Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av.

“Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren.” (side 41)

Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. “Allikevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold.” (side 48)

Burde ikke kvinder være optaget af trusselen islam udgør? Tvert om er kvinder de mest forstående og tolerante overfor islam. Det koster dem allerede dyrt.

Ayaan Hirsi Ali er på sit bedste når hun forklarer hvordan muslimer har et andet forhold til domener som penge, seksualitet, familie. Islam udmærker sig ved ikke at respektere domener. Alt som kan konstituere noget eget er en trussel. Kvinders seksualitet og den kunstneriske skaberkraft er trusler.

“For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige.” (side 83)

Alt handler om magt. Men det er lite trolig at en religion som erklærer selve eksistensen krig, vil kunde vinde i det lange løb. Ligesom kommunisme og nazisme er det too much. Mennesket lader sig ikke bøje i det lange løb.

Men hvor langt?

Det er ikke mærkelig at ytringsfrihed er blevet stridstema. At muslimer forsøger at knægte friheden i Vesten. Ytringsfrihed er helt ukendt i islam. Det er en åben provokation.

“Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten … Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet.” (side 117)

Siden islam står i Vesten bliver det en eksistenskamp her og islams eskatologiske-nihilistiske sider træder tydeligere frem. Islam bliver nødt for at aflyse fremtiden, da håbet om noget andet end islam er en trussel mot troen.

“I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå “fremskrittet” ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.

Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset.” (side 186)

Stort tydeligere kan ikke islams totalitære karakter beskrives.

Hvad er løsningen? Hvordan kan man hjelpe muslimerne til at finde løsninger som gør det mulig for dem at leve med andre mennesker?

en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet …

Muslimerne må lade sig inspirere af Vesten og moderniteten til at bryde med islams tvang og vold.

Resultaterne af denne tvang og vold ser vi i dagens Syrien, Irak, Jemen og Somalia og langs hele Sahel-bæltet i Afrika. Det er krig og atter krig. Nu truer krigen med at sprede sig til Tyrkiet, og derfra vil den helt sikkert springe over til Europa.

Adonis’ bog er en klar advarsel. Han har også løsningen: Kvinderne og poetene er Vestens stærkeste våben.

Utgitt: 2015
Originaltittel: Violence et Islam : Entretiens avec Houria Abdelouahed
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-560-1894-9

Tak til Kim Møller som gjorde opmærksom på anmeldelsen. Document vender tilbage til Adonis og bogen.