På 1990-tallet levde utøverne av norsk Midtøsten-politikk i en euforisk rus av glad optimisme over å ha prestert det umulige i å bringe sammen Yitzhak Rabins israelske arbeiderparti-regjering og den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, under ledelse av Fatah-lederen Yasser Arafat til forhandlinger om en fredsavtale basert på opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen.  Oslo-avtalene ble holdt for å være et mesterstykke i diplomatisk kløkt som gjorde Norge til ”fredsnasjon”, en betegnelse noen fremdeles søker å holde fast ved, – ikke minst våre utenriksministre.

Den hovedrollen Norge påtok seg i gjennomføringen av den avtalte fredsprosessen var å lede den såkalte giverlandsgruppa, AHLC, hvis oppgave det var å finansiere oppbyggingen av en palestinsk statsbærende sentralforvaltning og sosial infrastruktur.  Dette skulle utgjøre ryggraden til en selvstendig palestinsk regjeringsmyndighet, – som skulle lede den palestinske staten i fred og sikkerhet side om side med den jødiske staten.   Utallige milliarder er bevilget til dette edle formålet gjennom de 23 år som er gått siden den første prinsippavtalen ble undertegnet i nærvær av det norske Utenriksdepartementet på plenen foran Det hvite hus.

Etter at den midlertidige Oslo II-avtalen som var en plan for den prosessen som skulle lede frem til en endelig fredsavtale, var undertegnet i 1995 og den konkrete fredsprosessen offisielt var i gang for å forberede sluttforhandlingene om en fredsavtale, gikk det ikke lang tid før israelske myndigheter ante at noe var galt på palestinsk side.  Det ble ikke truffet tiltak som var avtalt for å stanse terrorhandlinger mot Israel.  De nyopprettede palestinske myndighetene, så langt fra å bekjempe terror i perioden etter inngåelsen av avtalene, oppmuntret faktisk til terror og anslag mot israelske borgere gjennom intens anti-israelsk agitasjon og oppvigleri formidlet i egne medier og lærebøker i skolene som var finansiert bl.a. gjennom norsk bistand.

På norsk side var regjeringen ikke villig til å ta inn over seg at bevilgningene til støtte for fredsprosessen faktisk ble brukt til å avspore den.  I stedet for å innrømme at de palestinske selvstyremyndighetene ledet av PLO og Fatah saboterte fredsprosessen, lullet norske myndigheter seg offisielt inn i en grunnløs tro på at deres milliardstøtte til palestinerne var vellykket og tjente fredens sak.  Mislykkede fredsforhandlinger førte til forsterket pengeoverføring til palestinsk ”statsbygging.”  Det var ingen grenser for norsk støtte.  Selv ikke advarsler fra Verdensbanken fikk Utenriksdepartementet til å våkne.

Denne troen på palestinsk statsbygging er fremdeles et sentralt element i norsk Midtøsten-politikk og utgjorde hovedgrunnlaget for utenriksminister Brendes fornyete innsats under møtet i Giverlandsgruppa for Palestina, AHLC, i Brussel så sent som 19. april i år.

Sannheten er at den norske støtten til ”De palestinske selvstyremyndighetene” som bare er et annet navn på PLO/Fatah-regimet fra 1990-tallet til i dag, har utgjort et klart hinder for enhver mulighet for opphør av den arabisk-israelske konflikten.  Vestens politiske bruk av konflikten mot Israel og finansieringen gjorde den mer lønnsom for palestinerne enn fred.

Arabernes konflikt med Israel omfatter hele det tidligere britiske mandatområdet vest for Jordanelven hvor det internasjonale samfunn i rettsoppgjøret etter første verdenskrig vedtok å legge til rette for gjenopprettelsen av et jødisk nasjonalhjem.   Det palestinske lederskapet anser imidlertid fremdeles hver eneste kvadratmeter av Landet Israel som ”ulovlig okkupert palestinsk territorium.”  Dette uttalte Utenriksdepartementets palestinske hovedpartner, Mahmoud Abbas, i klartekst så sent som sist november til FNs Menneskerettighetsråd under et møte i Genève uten at UD synes å ha lagt merke til det.  Et slikt standpunkt fra palestinsk side bidrar for dem til å sikre konfliktens varighet og uløselighet.

Ifølge et oppslag i NRK den 24. april, har Utenriksdepartementet overfor NRK bekreftet en fremstilling som direktør Itamar Marcus fra Palestinian Media Watch nylig ga av terrorfinansieringen til PLO.  ”Vi ble kjent med i 2014 at palestinske selvstyremyndigheter overførte penger til PLO, som så finansierte denne støtteordningen for fanger. For oss var det like uakseptabelt som om pengene var kommet direkte fra palestinske myndigheter,” uttalte statssekretær i UD, Tore Hattrem til NRK.  Han understreket imidlertid at norske bistandsmidler ikke på noe tidspunkt har gått direkte til fangeordningen, og at Norge har protestert mot ordningen, senest denne uken.  Hvorfor protesterte man hvis alt var i orden?

Når det nå enda en gang er blitt offentlig debatt i Norge om den norske finansieringen av lønn til fengslede palestinske terrorister (første gang var i 2011 og deretter i 2013 mens Senter mot antisemittisme skrev om slike problemer allerede i 2004), opplever vi at departementet forsvarer seg med å påstå at det ikke er ”norske penger” som utbetales til terrorister.  Men hvordan har UD kunnet se forskjell på de pengesedlene som kommer fra den samme kassen?  Og hvilken forskjell gjør det om de norske pengene ikke går direkte til fangeordningen, men går indirekte via PLO?

Det er nå grundig dokumentert at de palestinske selvstyremyndighetenes underslag og svindel med internasjonale bistandsmidler har pågått i mange år.  Det var dette direktør Marcus fra Palestinian Media Watch nylig var i Oslo og informerte Utenriksdepartementet om ved å legge frem en detaljert rapport om forholdet.  Rapporten viser at de palestinske myndighetene har villedet giverlandene til å finansiere bl.a. lønn til terrorister.  Omfanget av svindelen med bistandsmidler fra vestlige land beløper seg til mer enn en milliard dollar årlig.  Vil UD nå gjøre noe mer enn å protestere for å stanse støtten til korrupte PLO-ledere og terrorister?

Vår konklusjon så langt er at Utenriksdepartementet har neglisjert all den informasjon departementet har mottatt om slik terrorfinansiering gjennom mange år, og vi mener å kunne si noe om årsaken.  Utenriksdepartementet gikk i PLO-fella allerede under Oslo-prosessen for 25 år siden.  I en naiv tro på at norske diplomater skulle kunne bidra til å skape fred i en av verdens mest innfløkte konflikter lot Utenriksdepartementet seg forlede til å tro på løgnene til en av Midtøstens mest utpregete løgnere, Yasser Arafat.  Utenriksdepartementets folk har visst om dette i mange år og endog innrømmet det offentlig.

Det er ikke vanskelig å forstå at karrierediplomater får problemer når de gjennom et kvart århundre har vært medansvarlige for å forlede Stortinget til å bevilge flere titalls milliarder kroner fra Statskassen til korrupte palestinske svindlere som ikke bare bruker pengene til å lønne sine terrorister, men som i tillegg gjemmer deler av bistandspengene unna på sine private konti i skatteparadiser.  Hele systemet vårt er kommet i en klemme som gjør det stadig vanskeligere å innrømme feilvurderinger.  Jo lenger tiden går desto større blir problemet, – man fanges og styres av de gamle løgnene som var så politisk korrekte.  Slik har embetsverket i UD bidratt til å føre vekslende regjeringer bak lyset.  Det er imidlertid den politiske ledelsen som bærer hovedansvaret og som til sist må ta mot til seg og rydde opp.

Det mest tragiske i dette forholdet er de tusener av menneskeliv på palestinsk og israelsk side som har falt som ofre i ”Oslo-krigen.”  De reaksjonene vi har sett fra Stortinget hver gang disse forholdene kommer til overflaten i mediene, bør vi ta med en klype salt.  Stortinget har gjennom flere år hatt informasjon om dette og anledning til å korrigere norsk Midtøsten-politikk, men det skjer ikke fordi våre folkevalgte vegrer seg mot å blande seg inn i utenrikspolitikken.  Derfor får heller ikke den siste runden med ”avsløringer” noen politiske konsekvenser.  Saken roer seg ned etter at utenriksministeren har mottatt nye forsikringer fra Midtøstens mest utpregede løgnere.

Det er slike forhold det dekkes over når våre utenriksministre fra ulike regjeringer gjennom mange år har gjentatt sine politiske floskler, formulert av rådgivere fra embetsverket, om ”fredsforhandlinger og bærekraftig økonomisk utvikling” i den ”giverlandsgruppa” hvor de har vært tvunget til å sløse bort norske bistandsmilliarder som kunne ha vært brukt til humanitære formål.  Det finnes ingen grunn til å tro at ikke noen i Utenriksdepartementet gjennom det meste av ”fredsprosessen” har vært klar over realitetene i denne nedverdigende og kostbare farsen.  Andre staters myndigheter som deltar i dette spillet har i hvert fall hatt vett til å la være å utbetale det de har ”lovet” i giverlandsgruppa til utenriksministeren.