Med det banebrytende bidraget til forståelse av migrasjonsfeltet som Oxford-økonomen Paul Collier gir i sin bok “Exodus”, snakker han ofte om “diasporaer”, altså mer eller mindre segregerte nasjonale grupper av innvandrere, som et nøkkelbegrep til forståelse av temaet.

Collier tenker seg at de fleste som innvandrer til et nytt land, i begynnelsen har mest å gjøre med andre personer av samme opphav, og at en viss andel av disse ikke utvikler så mange relasjoner til storsamfunnet, slik at en koloni av innvandrere med samme bakgrunn etableres og vokser. Fra denne diasporaen skjer det så en viss integrering eller assimilering med majoriteten. Hvis innvandringen til diasporaen skjer hurtigere enn assimilasjonen fra diasporaen til storsamfunnet, resonnerer professoren, vokser denne kolonien på en ukontrollert måte som er til hinder for integrering.

Dette resonnementet er så innlysende riktig at man kan spørre seg hvorfor det gikk så lang tid innen det gav opphav til vitenskapelig publikasjon. Collier selv peker blant annet på data fra Verdensbanken som gir empirisk støtte til det som de fleste kan fornemme ved å holde øynene åpne.

Gitt at temaet diasporaer er så viktig, er et første høyst nødvendig skritt for å skaffe seg større innsikt rett og slett å se nærmere på dem, innledningsvis finne ut hvor store de er. En viss pekepinn om dette kan vi få ved å se på utviklingen over tid i antall innvandrere og barn av to innvandrerforeldre fra de forskjellige opphavslandene som ikke har noen større tendens til assimilasjon, tall som er å finne hos Statistisk sentralbyrå (SSB) – nærmere bestemt i statistikkbankens Tabell 05183 (en sifferkombinasjon man kan søke etter hvis lenken slutter å virke).

Om vi går kronologisk til verks, kan vi til å begynne se på en gruppe av tre ikke-vestlige land med en lang innvandringshistorie til Norge. Et av dem er Marokko:

Vi ser her en nokså rett oppadgående linje, svarende til noe under en femdobling av antall personer i løpet av de tredve årene vi har tall for. Tallene skiller ikke mellom eksogen vekst (nettoinnvandring) og endogen vekst (fødselsoverskudd), men forteller uansett en historie om en diaspora som stiger jevnt og trutt, til tross for at det ikke er krig eller hungersnød i Marokko. Det er simpelthen noen nokså steinharde sosiologiske lovmessigheter som tilsier at endel marokkanere nokså naturlig vil trekke til Norge, så lenge ingen forhindrer dem i det – uansett hvem som sitter i regjering.

Et lignende dynamikk, bare på ca. dobbelt så stor skala, kan observeres for Tyrkia:

Det er en ørliten kvalitativ forskjell mellom Marokko og Tyrkia, idet kurven for sistnevntes vedkommende har litt avtagende stigning med tiden – matematisk anlagte personer ville si at kurvens andrederiverte er negativ. Det kan, i fravær av politiske eller andre omveltninger, bety at den tyrkiske diasporaen er i ferd med å stabilisere seg på et antall som det er mulig å regne seg frem til hypoteser om. Vi kan bare spekulere i årsakene, men en mulig forklaring er at tyrkere kanskje har noe større tendens til å inngå ekteskap utenfor egen gruppe.

Tredje ikke-vestlige land med lang innvandringshistorie til Norge er Pakistan. Her er skalaen den dobbelte av Tyrkias, og dynamikken like lineær som Marokkos:

Til tross for at det ikke er krig eller hungersnød i Pakistan, ligger alt an til at den pakistanske diasporaen vil fortsette å vokse på ubestemt tid – med mindre Norges regjering skulle beslutte at det må opphøre.

Omtrent på samme tid som innvandringen begynte fra de tre ovennevnte landene, innvandret det også mennesker fra Chile, hvilket hadde sammenheng med politisk ustabilitet der til lands som ikke behøver noen nærmere presentasjon.

Men på et tidspunkt ble det som vi ser et brudd i den voldsomme veksten, og noen år senere ble den avløst av en lav, utflatende vekst som vitner om en stabilisering i diasporaens størrelse. Dette til forskjell fra Marokko, Tyrkia og Pakistan, hvilket vanskelig kan skyldes annet enn at Chile er et i all hovedsak kristent land, hvis borgere har lettere for å knytte seg til nordmenn.

I 1979 tok ayatollah Khomeini makten i Iran, som ble det vi i dag ville kalle en islamistisk stat. Mange stemte med føttene, og noen stemte Norge:

Ingen observerer vi en formidabel økning, intet mindre enn en tidobling på tredve år, men også her ser vi en viss, liten utflatning. Noen iranere har, i likhet med noen tyrkere, tilsynelatende ingen problemer med å la seg assimilere, men diasporaen vokser fortsatt kraftig likevel.

Nabolandet Irak har gitt opphav til en diaspora som er omtrent halvannen gang så stor:

Her er det to knekkpunkter som skiller fra hverandre det som er tre forskjellige faser med omtrent eksponentiell vekst med avtagende styrke. Det er nærliggende å tenke at de to knekkene har å gjøre med politiske beslutninger. Veksten er altså naturlig økende snarere enn avtagende, dvs. den andrederiverte er positiv, hvilket antyder at irakere ikke har noen nevneverdig tendens til assimilasjon i storsamfunnet.

Et annet land i regionen hvor det også har vært kriger, er Afghanistan:

Til tross for at presidenten oppfordrer sine borgere til å bli hjemme og bygge landet, øker altså den afghanske diasporaen i Norge jevnt og trutt, og raskt – vi snakker om en fordobling i løpet av ca. åtte år.

Eritrea ble uavhengig i 1993, og lå i krig med nabolandet Etiopia, som det hadde løsrevet seg fra, i tiden 1998-2000. Det fikk konsekvenser også for vårt land. Fra Etiopia har det vært jevn eksponentiell vekst siden 2006, med en tredobling av diasporaen på ti år:

Det er altså flere år etter krigens slutt at migrasjonen virkelig skyter fart. Det samme gjelder Eritrea:

I 2008 løsner det for alvor, veksten er eksponentiell, og diasporaen femdobles på åtte år.

Mens dette skjer, har det i en tid funnet sted innvandring fra Somalia:

Diasporaen er altså på hele 40.000 personer, den vokser eksponentielt, og har fordoblet seg på ni år. Den somaliske diasporaens lukkethet er velkjent, og alt tyder på at veksten vil fortsette i rakettfart på ubestemt tid – med mindre, selvsagt, det dukker opp noen ansvarlige personer i styre og stell som forstår hvilken økonomisk og integreringsmessig katastrofe denne kurven vitner om.

For noen lands vedkommende skifter veksten til en raskere takt etter innføringen av Schengen-avtalen. Det gjelder også et europeisk land som Romania:

Krigen i Syria har også gjort sitt:

Selv om krigen skulle ta slutt, viser erfaringene fra andre land at det ikke nødvendigvis betyr noen slutt på veksten i den syriske diasporaen.

Tar det slutt med dette?

Neppe. Svært mange i Afrika og Asia vil gjerne til verdens beste land, og med mindre Norge gjør noe aktivt for å forhindre det, er det anyone’s guess hvem som danner den neste store kolonien.

Afrikas folkerikeste stat er Nigeria:

Om veksten fortsetter eksponentielt, er det neppe noen trøst å vite at reservoaret av mennesker for alle praktiske formål er utømmelig.

I det lange løp hjelper det altså ikke Norge stort at en og annen svenske eller polakk reiser hjem. Det er knapt noen av landene vi har tatt for oss over som kommer til å slutte å eksportere mennesker til Norge av seg selv, uansett hvordan arbeidsmarkedet blir seende ut.

Det er opp til oss selv om landet skal bli et etnisk lappeteppe, og slik det ser ut i øyeblikket, er det dit vi er på vei. Det blir ikke gratis.