Islam – historiens største og farligste sekt

Sekter har fascinert samfunnet siden flagellantene gikk amok på egne rygger i middelalderen, og i moderne tider har sekter laget store oppslag: Charles Mansons «Familie». Aum-sekten. Knutby-sekten. Scientologene, Mormonerne, Moon-sekten. Branch Davidians. Og ikke minst Jim Jones «Folkets Tempel» som endte med over 900 døde i 1978. Det er noe grotesk og skremmende ved sekter. Men hva er en sekt? Og hva kan vi lære av historien rundt dem – nå som islamsk terror herjer Europa, og naive lederskikkelser som Europarådets leder, og Norges tidligere statsminister, Torbjørn Jagland hevder voldsbruken og hatet mot vantro er «av grunner vi ikke forstår»? Han burde lese dette, og bli mer opplyst.

Hva er en sekt? 

En sekt er en lukket religiøs eller åndelig gruppering, med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og sanksjoner mot de som ønsker å forlate sekten. Dette er hovedtrekkene, men det finnes mange andre kjennetegn. Alt handler om å kontrollere individet på vegne av gruppen og sektens ledere.

I motsetning til hva mange tror, er det ikke bare uutdannede, fortapte og enkle sjeler som inngår i sekter. Da Jim Jones beordret drap og selvdrap på over 900 mennesker i Guyana i 1978, hadde «Folkets Tempel» medlemmer av alle samfunnslag, kjønn, alder, inntekt og utdanning. Det hadde også Nazipartiet i Tyskland i 1938, som hadde mange likhetstrekk med mindre sekter. Sekter kan altså omfatte alt fra noen få medlemmer, til enorme organisasjoner med makt til å ta over hele land, slik f.eks. IS har gjort, og IS er utvilsomt en sekt.

Sekter ble tatt på alvor før

Da jeg gikk på barneskolen i begynnelsen av 70-tallet, hadde vi to jenter som var med i en sekt. Disse jentene måtte kle seg på en bestemt måte, de hadde spesiell frisyre, og de ville ikke ha noen kontakt med oss andre elever. Det var altså ikke vi vanlige elever som tok avstand til dem; det var de som skygget unna oss. Det spesielle, var at helsesøster og skolens ledelse bekymret seg for disse jentene, og barnevernet ble koblet inn, av frykt for at disse jentene levde under et «usunt hjemmemiljø». Dengang var barns egenverd og frihet, viktigere enn foreldrenes religiøse følelser. I dag får unge jenter bruke hijab, og leve under foreldrenes strenge religiøse doktriner, helt uten at det offentlige reagerer. Kontrasten og fokusskiftet kunne ikke vært større.

Sekter var anerkjent som farlige.

Grunnen til at man tok sekter så på alvor, var naturligvis flere alvorlige hendelser med vold, drap, tvang, dommedagshysteri, indoktrinering, sosialt press og ufrihet – men også tilfeller av seksuell undertrykking og utnyttelse, samt voldsbruk mot «ulydige» barn skapte bekymring. Alt dette satte fokus på hva sekter kunne føre til for individet, og ikke minst barn, som har rett til å velge fritt hvilket liv de skal leve. Barn skylder ikke menigheter, sekter eller foreldre noe som helst. Derfor ble sekter ansett som farlige både for barn, individ og samfunn. Det fantes behandlingsplasser for sektmedlemmer som brøt ut, og måtte tilbakeføres til et normalt samfunn. Dette er en utrolig lang, komplisert og vond prosess for voksne. Grunnen til at man er/var så opptatt av barns forhold i sekter, er at barn ikke er religiøse: De blir indoktrinert som religiøse, og de får aldri noe reellt valg. Derfor er de også lettere å «avprogrammere».

Sekten er «alt». Og uten er man «ingenting»

Veien fra organisasjon eller menighet, til en sekt kan være lang og snikende. Men det kan også gå fort: Mange melder seg inn i fundamentale sekter helt frivillig, i en søken etter «mening» og «sannhet». For dét er belønningen sekter gir individet: Menig, formål og «sannhet». En sekt er det motsatte av en diskusjonsklubb og filosofisirkel: En sekt har alle spørsmål besvart. Alt er klart. Alt er ferdig tenkt. Alt er ubestridelig sant. Og ingenting er usikkert lenger. Man trenger ikke fundere, eller løfte en hjernecelle lenger. Man trenger bare dedikere seg, underkaste seg lederne, og følge. Og best av alt: Man blir medlem av en lukket gruppe «overmennesker» som har «skjønt det» – mens de på utsiden står igjen som dumminger uten innsikt, som ikke har sett lyset, og som er «fortapt». Dette psykologiske miljøet kan ha stor appell til mennesker, og ingen er immun: Sekterisme kan ramme hvem som helst, men prisen er høy. Etterhvert vil medlemmer av sekten bli så oppslukt, at sekten definerer selve jeg-et. Sekten tar etterhvert så mye tid og innsats, mens alt annet blir nedprioritert og skjøvet vekk, at selve identiteten blir knyttet til sekten. Det er et slags mentalt Stockholm-syndrom: Man ER sektmedlem. Og tanken på å ikke være det, er ensbetydende med å være «ingenting». Dette ser man veldig tydelig hos mange muslimer, hvor et angrep på sekten, oppfattes som et angrep på deres person, og hvor selv ikke sekulære, assimilerte mennesker slutter å kalle seg muslimer – en status som andre valgte for dem. Det er ganske skremmende.

10 kjennetegn på en sekt.

I 1999 var sektekspert Dag Hareide med på å starte opp prosjektet «Go On», et støtteprogram for barn som er oppvokst i sekter. Det finnes mange sjekklister for sekter på nettet, og Hareide har utarbeidet en av dem, med ti typiske punkter: Her er islams versjon satt i parentes.

1. Sekten har sannheten: Innsikten som forvaltes av sektens ledelse er hellig, og som regel en åpenbaring. (Muhammed – som sektledere flest er han «perfekt», og må aldri bestrides)

2. Sektlederen har makten: Det er som regel én leder, og organisasjonen er bygd opp som en pyramide, med en sterk leder på toppen. (Skriftlærde, imamer og selvsagt Muhammed selv.)

3. Sekten har sterke og enkle fiendebilder: Den ytre fienden og de onde er utenfor sekten, de gode er innenfor. De som er utenfor sekten har en mindreverdig eksistens. (Jøder og vantro.)

4. Medlemmer endrer identitet ved opptak: Det skjer ved seremonier. De får gjerne nytt navn eller kallenavn. (Muslimer blir omskåret, og får muslimsk navn fra fødselen av. De velger ikke selv.)

5. Sekten tar sosial kontroll: Krav om renhet betyr at tid, penger, tilgang til annen informasjon og grunnlag for beslutninger, må kontrolleres av sektens organisasjon. (Shariadomstoler og moskéer.)

6. Sekten holder den indre fiende levende: Det er synden, eller feil som begås av sektmedlemmer. Det oppstår en bekjennelseskult når du har gjort noe galt. De som ikke vil delta, utstøtes. (Det er strenge straffer for synd forbundet med sex og samliv innen islam.)

7. Målet overordnes midlene: Sektens mål er viktigere enn de allmenngyldige bud som gjelder i demokrati og filosofiske moralsystem (Sharialov). Du får dobbel tale i forhold til de utenfor. Det er greit å lyve for utenforstående, men ikke for andre medlemmer. (Dette er nedfelt i tabiq. Det er lov å lyve til vantro hvis det gavner Islam.)  Senere kan det gjelde andre bud som å stjele, bud knyttet til seksualliv og familiesamhold, og i ekstreme tilfeller å drepe (Jihad).

8. Sekten utvikler et eget språk som blir et sluttet univers: Dette språket er gjerne ikke rasjonelt og inneholder mystisk manipulasjon. (Koranen kan bare forstås på Arabisk, og man hilser hverandre med fraser som både er gjenkjennende og har en kontrollfunksjon.)

9. Kunnskapen i sekten er hierarkisk og esoterisk: Nybegynnere får ikke tilgang til kunnskap og informasjon som lederne har. Kunnskapen er skjult og under kontroll av ledelsen og bygd opp slik at man må gjøre seg fortjent til lydighet. (Vanlige muslimer kan ikke bestemme hva som er rett og galt, det kan bare skriftlærde og imamer.)

10. Å forlate sekten blir møtt med sanksjoner: Det kan være alt fra sosialt brudd til fysisk forfølgelse. (Frafalne fra islam blir trakassert, utstøtt, og til og med drept.)

I tillegg kommer viktige punkter fra andre sekt-tester: 

11. Sekten er opptatt av å skaffe nye medlemmer. (Konvertitter til Islam blir godt ivaretatt.)

12. Sekten er opptatt av å skaffe penger. (Penger til nye moskéer over hele Europa kommer antagelig fra diktaturet i Saudi-Arabia.)

13. Sekten er opptatt av dommedag, endetiden, det store oppgjøret, og/eller «en ny start». Og dette er som regel «nær forestående» fordi lederskapet «ser tegn i tiden». (Akkurat hvor fiksert Islam er på dommedag, er vanskelig å forstå for sekulære, fornuftige mennesker.)

14. Sekter har ofte sin egen kleskode, som identifiserer sektmedlemmene. Kleskoden er ofte forskjellig mellom kvinner og menn, og er ofte basert på kyskhet, ærbarhet, tradisjonelle kjønnsrollemønster eller renhet. (Hijab, Niqab og Burka. Menn har også egen kleskode)

15. Sekten er uvanlig opptatt av sex og samliv, og har ofte kvinner som «annenrangs» medlemmer som fødemaskiner, belønning til mannlige sektmedlemmer, eller lokkeduer for nye medlemmer. Det er også vanlige at kvinnelige sektmedlemmer brukes som «avslapning» for lederen eller ledersjiktet. I dette marerittet er polygami og pedofili slett ikke uvanlig. (I Islam er kvinner underordnet menn, man blander ikke kjønn, menn tar ikke kvinner i hånden, kvinner kan ikke nekte ektemannen sex, etc. IS går så lagt som å holde sexslaver etter pålegg og eksempel fra Muhammed selv.)

Islam: En sekt fra 600-tallet

Islam er grunnlagt av Muhammed, og hans «åpenbaringer» åpner ikke for muligheten til å stille kritiske spørsmål, eller undersøke alternative fakta. Muhammed tvang sine tilhengere til å forlate sine familier. De som ikke ville følge ham, ville forbannes av Allah og “deres bolig vil være helvete”. Samtidskilder dokumenterer også at Muhammed bestilte drap på medlemmer som forlot sekten hans. Selv i dag er det forbundet med livsfare, ja til og med offentlig dødsstraff, etter Muhammeds egne lover. (Og her ser vi bort fra Allah – siden han faktisk ikke finnes.)

Trusler om helvete. Garantien om dommedag. Løfter om paradiset. Evinnelige ritualer av bønner og faster, utviklet for å lamme all tanke. Trusler om fysisk avstraffelse, og sosial ydmykelse. Konstant vakthold mot vantro, samt indre og ytre farer. Og ikke minst sex: Ungpiker ble «giftet bort» til eldre menn (som Muhammed selv). Og kvinnelige krigsfanger ble fordelt på Muhammeds menn som sexslaver, noe som gjorde lysten til å angripe og røve stor blant hans disipler. Og kvinner var naturligvis mannen underlegen og hans eiendom. Leser man Halvor Tjønns bok, Muhammed – slik samtiden så ham, ser man at Muhammed har full score på en sektleder.

Islam var altså en sekt i utgangspunktet.

Islam er fortatt en sekt i dag. 

Det skal mye til at en sekt scorer «full pott» på samtlige av de femten punktene over. De tre hovedpunktene i innledningen kan være nok. Og da er det interessant å ta for seg det som foregår i en hvilken som helst Europeisk moské, og se hvor mange punkter en slik menighet scorer på: Det finnes tonnevis av dokumentasjon på Imamer som sterke ledere, løgner som serveres utenforstående, betydelig sosial kontroll over medlemmenes adferd, og sanksjoner mot de som ønsker å forlate sekten. Og ikke minst dommedags-romantikk, og sterke fiendebilder mot jøder og vantro.

Kontroll og styring over kvinners og jenters seksualitet, klesdrakt og adferd springer også ut fra moskéer og deres forvaltning av sharialov. Barn blir utsatt for religiøst press gjennom navnevalg, koranskoler og indoktrinering om alt fra mat til hvilke venner de bør ha, av både imamer, familie og miljø. Og alt som smaker av frihet rundt kjærester og seksuell adferd er grundig kontrollert, særlig for jentene. Og dette skjer innenfor «moderate» moskéer og miljøer. Hvordan tilstandene er i de mange ekstremistiske muslimske enklavene i Europa, kan man jo bare tenke seg.

Jo nærmere man studerer hvordan muslimske barn har det, desto tydeligere blir det at Islam fortsatt er en farlig og negativ sekt, som ødelegger individets og barnas frihet. Men ingen tør snakke om det – enda vi vet hva sekter gjør med barn, og hvor skadelig det er for deres fremtidige utvikling som frie individer.

«Moderate» muslimer kan også være sektmedlemmer.

Siden Muhammed selv var en sektleder, og hele fundamentet for Islam er en sekt, så er det vanskelig å være praktiserende muslim, uten i større eller mindre grad også være del av en sekt. (Ummaen er jo verdensomspennende, og kalifatet er selve målet med Islam. Den etterlengtede dommedagen kan nemlig ikke komme før kalifatet er på plass.) Men man skal merke seg, at også innenfor vel etablerte, totalitære sekter, finnes det stort rom for personlige variasjoner:

Medlemmene vil alltid spenne fra de pragmatiske til de fanatiske. Men det har ingenting å si for sekten som helhet: Sekten representerer fortsatt «sannheten» for «overmenneskene» på innsiden, og helvete for «undermenneskene» på utsiden. Og det spiller ingen rolle om sekten følger en fredelig religion, og har et fredsbudskap: Den kan fortsatt spinne nedover i et voldshelvete. Jim Jones «folkets tempel» beveget seg fra en slags kristen til en kommunistisk utopi, antirasisme ispedd høye fredsidealer og samhold for å skape en bedre verden. Det endte allikevel med masseselvmord og massemord. (Spedbarn drakk ikke giften frivillig, og det gjorde heller ikke barn, eller tvilene, moderate sektmedlemmer.)

NB: Sektmedlemmer vet aldri at de er med i en sekt. 

Faktisk vil de stille seg helt uforstående til et slikt spørsmål. De fleste sektmedlemmer anser seg for opplyste, smarte og virkelighetsorientert til å bli lurt inn i en sekt, for det er nettopp disse følelsene sekter bygger opp hos medlemmene: «Jeg er gløgg og har skjønt det, mens de idiotene på utsiden skjønner ingenting.» Denne livsløgnen blir så sterk, at å forlate en sekt i voksen alder kan være direkte helseskadelig. Det kan true den psykiske balansen i tiår fremover, slik man ser på overlevende fra Branch Davidians.

Lakmustesten for en sekt, består ikke av å spørre sektmedlemmer. 

Den består av å ta for seg disse femten punktene og krysse av hvor mange som stemmer, sett fra utsiden. Scorer en menighet på mange punkter, ja så er det en sekt. Ferdig diskutert. Det man bør diskutere da, er tiltak og hvordan man skal håndtere problemet – for sekter har en tendens til å spinne ut av kontroll og bli mer og mer ekstreme. Slik Knutby gjorde, og slik vi ser i Islam gjør i dag over hele verden.

Sekter kan ikke involveres i å avkonstruere seg selv.

Siden sektmedlemmer aldri forstår at de er medlemmer av en sekt, er de ikke nøkkelen til å «moderere» eller nedlegge sekten. Sektmedlemmer kan forstå at noe er alvorlig galt, men de har ikke nøkkelen til å knekke nøtta. Her stiller Muhammed Usman Rana i særstilling med sin nye bok Norsk Islam. Han er et konservativt, dypt troende medlem av den islamske sekten, og forstår godt at noe er galt. Han vil bryte den ekstremistiske spiralen. Han vil fornye religionen. Men for ham er (den forlengst henfarne) sektlederen Muhammed forsatt lys levende som «det perfekte mennesket», til beundring, etterfølgelse og underkastelse. Derfor finner han ikke ut av det. Han klarer ikke, kan ikke, og vil ikke avkode hva som er problemet: «Den store lederen». Muhammed er selve det urørlige fundamentet, men også selve grunnlaget, for sekten. For faller Muhammed, da faller alt. Sekter er nemlig sårbare sånn. De balanserer alltid på en nålespiss. Når lederen faller, da ramler alt fra hverandre, og det får ikke lov å skje.

Sekter må motarbeides aktivt og bredt fra utsiden. 

Dette er eneste farbare vei for å hindre eskalering og ekstremisme. Det nytter ikke ha «dialog» med enkeltmedlemmer eller sektledelsen. Man må stoppe dem aktivt med opplysning, avvisning, latter og dører som lukkes. Eller om nødvendig med makt, slik vi så for Warren Jeffs og hans syke mormonerprosjekt. Stopper man ikke dødsspiralen i tide, ender man med  lederfigurer som Osama bin Laden, Abu Bakr al-Baghdadi, Charles Manson, presteskapet i Iran, eller de løgnaktige imamene i Danmark. Da kan det være for sent å hindre ekstremismen og volden i å bryte ut.

Alt vi ser av ekstremisme rundt Islam, kan forklares gjennom religiøs fanatisme fra en sekt. 

Engang på 80-tallet ble sektene glemt. 

Europas sekter smuldret vekk gjennom aktiv motarbeidelse, samfunnets sekularisering, opplysning og latterliggjøring. Og de havnet under radaren fordi kommunistiske terrorgrupper tok oppmerksomheten. Men fortsatt går europeiske religiøse sekter amok i mindre skala: Sekten «Heavens Gate» i Sveits endte med 39 selvmord i 1997. Knutby-sekten i 2004 endte med ett drap. IS, Taliban, Boko Haram og et utall ekstremistgrupper over hele verden, rekrutterer stadig troende til å sloss for jihad, og sprenge seg i luften for Allah. Charlie Hebdo var et angrep fra en religiøs sekt, gjort av sektmedlemmer.

Men siden ingen våger å påpeke at Islam er en sekt, er heller ingen bekymret for muslimske sektmedlemmer på norske skoler i dag. Og barn som er vokst opp i en sekt, har få forsvarsverk mot ytterligere ekstremisme og radikalisering.

Dette er forklaringen på hvorfor islamsk terror eksploderer i Europa: Islam er en radikaliserende sekt, og følger sekters utviklingsmønster til punkt og prikke. 

Men det forstår hverken Jagland, media, flerkulturistene, godhetstyrraniet, eller sektmedlemmene selv. Kanskje de forstår det bedre nå?

Glemt, betyr ikke borte.

Fordi Europa og Norge har vært nesten fritt for sekter i flere tiår, står politikere, skoleledelse og media fullstendig uforberedt: De aner ikke hva en sekt er, og forstår derfor ikke hvordan man gjenkjenner en sekt, eller hvor farlig den er. Og i all sin uvitenhet er de med på å skape aksept for sekt-press mot unge jenter og gutter gjennom unnfallenhet overfor kjønnssegregering, ærbare plagg, macho-ukultur og det evinnelige skjellsordet «hore».

Løsningen på Europas problemer er i følge Jagland å vise de religiøse «respekt», fordi sektens tvang overfor individene er en del av «kulturen». Men han tar feil. Den Islamske sekten blir ikke mindre farlig av «dialog», den blir ikke noe mindre ekstremistisk av «forståelse», og oppvekstmiljøet i sekter er nøyaktig like skadelig og farlig som før. Det er ikke slik sekter er skrudd sammen. Sekter løper nesten alltid amok, helt til noen bremser eller stopper dem aktivt og kompromissløst.

Sånn: Der er «mysteriet» rundt islamismen, radikalisering og muslimsk ekstremisme forklart.

Hva gjør vi nå? Ingenting.