Efter massedrabene i Brussel får offentligheden for 117. gang tudet ørene fulde af sosio-økonomiske faktorer og vigtigheden af at forebygge terror ved at lykkes med integreringen. I Norge opfordrer chefen for sikkerhedstjenesterne folk til at tage teenagere i faresonen ind i “armkroken” – som om folk flest boblede over af emotionel energi og generøsitet i en virkelighed hvor f.eks. halvparten af ægteskabene går i opløsning.

De fleste fornemmer nok at det ikke er endda større generøsitet fra vanlige samfundsmedlemmers side, der vil løse problemerne med terrorismen, men i al hjernevasken mister man grebet om væsentlighederne, og behovet opstår for at rydde op i forvirringen.

Udenforskab er ikke irrelevant, men det kræves noget mere for at blive terrorist, forklarer Die Welts Europa-korrespondent Dirk Schümer.

Mislykket integrering – med dette begrepet forklarer man gjerne desorienterte ungdommers forvandling til islamistiske attentatmenn. Men en mer treffende betegnelse lyder derimot: vellykket desintegrering. Det er hverken de oppvoksendes perspektivløshet, avbrutte skolegang eller følelse av utenforskap som får unge mennesker midt i Europa til å sprenge seg i lufta sammen med dusinvis – sogar hundrevis av ofre.

Hvis den analyse var riktig, ville vore problemer været enda større:

Hvor mange rotløse ungdommer med skoleproblemer ender av disse grunner som velorganiserte mordere? Hvis denne blodige forvirringen bare lå i mangelen på sosialarbeidere og fritidstilbud, mislykket språklig integrering og overdreven diskriminering, ville europeerne forlengst ha vært utryddet av sin egen ungdom. Det dreier seg om noe annet.

Den giver heller ikke nogen tilfredsstillende forklaring på Brussel-terroren:

I virkeligheten var noen av de islamistiske drapsmennene i Europa blant de best integrerte i samfunnet vårt. En av selvmordsbomberne i Brussel hadde studert elektroteknikk, men endte til tross for gode vitnemål opp som bombemaker, og ødela gladelig livet for tusenvis av dødsofre, sårede og deres pårørende.

Udenforskab er ikke bare en utilstrekkelig betingelse for at ende som terrorist (for hvor er de kinesiske selvmordsbomberne?). Ofte er det ikke engang en nødvendig betingelse. Schümer rekapitulerer flere eksempler:

Terrorpilotene i USA den 11. september 2001 var privilegerte stipendiater fra rike arabiske land, som i Hamburg boltret seg med kvinner, alkohol og fester, innen de etterstrebet et helt annet ettermæle enn den kjedelige sosiale tilværelsen kunne gi, ved å ta livet av flere tusen mennesker.

Mannen som slaktet den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh på åpen gate, var en tidligere sosialdemokratisk kommunalpolitiker som ikke kunne ett ord arabisk.

En av morderne i Charlie Hebdos lokaler arbeidet som sosialrådgiver for kildesortering av avfall i bydelen sin. Andre gjerningsmenn hadde gjennomgått nettopp de omskolerings- og utdannelsesprogrammene som i velmenendes menneskers øyne gjør unge migranter til blodtørstige terrorister når de mislykkes.

Hvilken brikke er det som mangler i puslespillet? De islamistiske predikantene.

De nye terroristenes virkelig foruroligende fellesskap er noe annet enn fattigdom og utenforskap. Før de drepte sine medmennesker som levende bomber hadde alle disse en gang velintegrerte fotballspillerne, familiefedrene, studentene eller selgerne, gjennomgått en styrt desintegrering.

Ofte har de tatt ugjenkallelig farvel med sine livsledsagere, foreldre og søsken, og i alle fall med det vestlige sivilsamfunnet og sine intetanende naboer. Drivkraften bak den dødelige impulsen, omskrevet med den moteriktige og svært eufemistiske betegnelsen ”radikalisering”, var i samtlige tilfeller en radikal form for islam.

Denne salafistiske varianten av et sykelig overlegenhets- og renhetsvanvidd har i flere år blitt spredt midt i Europa, og den har omgjort mer eller mindre integrerte ungdommer i Paris, Brussel og Amsterdam til blodige massemordere.

I Belgiens tilfælder er det bare så altfor enkelt at påvise en viktig faktor, fortsetter artikkelforfatteren. Man har høstet som man har sået:

Allerede i 1967 forærte den belgiske kong Baudouin den saudiarabiske monarken en forfallen moské i Jubelparken i Brüssel, ikke langt fra EU-institusjonene.

Mens belgierne forventet billige oljeleveranser, hentet den saudidominerte Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) stadig mer radikale predikanter, som kom med hatefulle utbrudd mot vestlig livsstil, Israel og mer tolerante varianter av sunni-islam. Noe av dette ble til og med overført på landsdekkende radio.

Det skulle gå meget lang tid før dette ikke lenger fik pågå i fred:

Først i 2012 ble det – etter klager fra muslimer – for mye for de belgiske myndighetene, og etter massiv diplomatisk innsats måtte salafistpredikanten Khalid Alabri reise hjem til Saudi-Arabia. Men dette preventive tiltaket ble ikke fulgt opp av noen offentlig debatt om islamismens farer – alt skjedde i hemmelighet, og ble først offentlig kjent i forbindelse med Wikileaks-affæren.

I 2010 var det allerede for sent. Da hadde det, først og fremst i bydelen Molenbeek, etablert seg et selvbevisst islamistmiljø, som vervet stridende til den hellige krigen i Midtøsten. Samtidig fikk nettstedet Sharia4Belgium masseoppslutning.

Ikke noe av dette skjedde i hemmelighet. Molenbeek-mullahen Bassam Ayachi reiste som jihadist til Syria, og flere prominente menighetsmedlemmer døde i selvmordsangrep der, for siden å bli lovprist hjemme. I 2012 angrep Molenbeek-salafister den lokale politistasjonen, da en fullt tilslørt dame skulle avhøres.

Udviklingen skedde altså ikke ved et uheld. Schümer kalder det en systematisk oprettelse af islamiske terrorceller.

Og disse cellene forklarer hvorfor Europas mest ettersøkte terrorist Salah Abdeslam kunne holde seg i skjul i hjemtraktene i tre måneder. Da han omsider ble pågrepet, kastet ungdommer flasker på politiet, og viste på den månte sin betingelsesløse dyrkelse av jihad.

Al praten om integrering og udenforskab og “armkroker” tjener til lite andet end at lede opmærksomheden bort fra et voksende miljø af religiøst, ideologisk og socialt sammensveisede fjender af civilisasjonen. Konfrontationen bliver for ubehagelig, for man er redd for at virke diskriminerende, og for at brede lag af muslimer havner i ekstremistenres klør. Det er lettere at lægge skyld, ansvar og forpligtelser på sig selv, også om denne selvpisking er forgæves.

Samfundet betaler en dødelig pris for denne undvigenhed:

Mantraet om at “dette har ikke noe med islam å gjøre” er villedende. Uten aksept for, og sogar offentlig støtte til, salafistisk islam hadde ikke Brussel blitt hverken rugekasse eller mål for de siste terrorhandlingene. Og uten hatprekener i moskeene hadde ikke 500 frontkjempere fra Belgia – mange flere enn fra noe annet europeisk land – reist til Syria for å ta liv.

Det er ikke samfundets utilstrekkelige omsorg som gør folk til mordere, fortsetter Schümer. Da ville jo andre marginaliserede personer end muslimer også blive terrorister. Problemet er det han kalder en “blodig frelsesreligion som foreskriver krig, pinsler og mord”. Og den manifesterer sig på så stor skala at det nærmest udgør et eget samfund:

Europas overbelastede sikkerhetstjenester har lenge visst at terroristene kan bevege seg som fisken i vannet midt i det grenseløse Europa, og alltid regne med hjelp fra sine sosiale miljøer.

Vi har i praksis IS-miljøer midt i blandt os, og vi ved ikke hvor meget skade de er i stand til at påføre os. Ambitionerne mangler ikke. Vi ved ikke om det bliver et atomkraftværk eller en børnehave næste gang.

Die Welt