Hans-Jürgen Schlamp var i mange år korrespondent for der Spiegel i Bonn, Rom og Brussel. Han bor i Italien. Han bringer chokkerende oplysninger til torgs om opslutningen rundt de politiske partier. Deres medlemstal er halveret på nogle tiår. Dette tab er del af et større: Tilliden til samfundsinstitutionerne raser. Illevarslende nog er det hæren og politiet som nyder størst tillid. Lavest er tilliden til de politiske partier. Graden af tillid varierer, men trenden er ikke til at ta fejl av. Dette viser en spørgeundersøgelse i alle EUs medlemsland foråret 2015, omfattende 31.868 mennesker.

Partiene i Europa: Slutten på demokratiet slik vi kjenner det

SPD og CDU har mistet nesten halvparten af medlemmene siden 1990. Forvitringen af de politiske partier er ikke et rent tysk fenomen, det foregår over hele Europa. Med det ændrer vores demokrati fundamentalt.

De var skønne, de gode gamle venstredagene i Italias “røde Toscana”: I hver by, i hver landsby, drev kameraterne politik i partiets lokaler – “i circoli”. Og mange steder hadde de magten også. Oprindelig som kommunister, siden som venstredemokrater, og derefter som socialdemokrater i Det demokratiske parti – Partito Democratico (PD).

Men nå forsvinder stadig flere “circoli”. Andre finnes rigtignok fortsat, om end de er stængt og nedstøvet. Her og der findes en byste af Karl Marx på hyllen, men ingen kommer dit for at diskutere længere.

Trenden gælder ikke bare Toscana, men hele Italien. I Messina på Sicilia er 57 af 61 “circoli” blevet stængt. I Roma var det i 2014 fortsat 110 partilokaler, nu er det 15. Hvad skal man med dyre partilokaler hvis kameraterne forlader rækkene i hopetal? Mens PD hadde 830.000 medlemmer i 2009, var antallet sunket til 366.000 i 2014. Og siden er det sandsynligvis sunket enda mere.

Partimedlemmer er bare perifere grupper

Men parti- og regjeringschef Matteo Renzi kan trøste sig med at nedgangen i medlemsmassen ikke bare gelder hans eget parti, ej heller bare hans eget land. Nesten overalt i Europa oplever de fleste partier at medlemmer forsvinder.

Ved begyndelsen af det 21. århundre skrev statsvideren Ingrid van Biezen i et essay for London School of Economics om de europæiske politiske partier, at de har “mistet evnen til at engagere borgerne”. I følge hendes undersøgelser var det i gennemsnit kun 4,7 prosent af vælgerne som var med i et parti i EU-landene i 2009.

 

                Graf: Hvilke institutioner europæerne stoler på: Blåt vil si tillid, rød betyr ingen tillid.

Standard-Eurobarometer-undersøgelsen blev på foråret 2015 gennemført med direkte interviewer fra den 16. til den 27. maj. Totalt 31.868 personer blev spurgt i alle medlemsstatene i EU, plus søgerlandene.

Siden dengang har den politiske forvitring faktisk øget i hastighed. Nesten overalt mister partidemokratiet sin tiltrækningskraft.

Graf: Medlemskabsudvikling for Socialdemokraterne – rød streg – og Kristeligdemokraterne – sort streg.

I Skandinavien har de i lang tid dominerende socialdemokratiske partier gennem årenes løb gledet dybere ned i krisen. I Frankrig, Italien og Storbritannien har disse partier i løbet af de siste tre år mistede tilsammen mellem én og halvannen million medlemmer. Blandt briterne er nu ikke engang en av hundre velgere med i et parti, akurat som i Polen og Letland. Partimedlemskab er ved at blive et randfænomen.

I Tyskland har de to store partier, SPD og CDU, mistet nesten halvparten af deres medlemmer siden 1990. Og den nedadgående trend fortsætter.

For de andre partierne ser det knapt bedre ud. Undtagelsene er AfD og De grønne, men med tilsammen bare ca. 80.000 medlemmer forandrer det trenden lite. Andelen partimedlemmer blandt de stemmeberettigede har således faldt ned under to-prosentsgrænsen i Tyskland. Og som i Toscana er den aldrende restbestanden af den en gang så politiserte generationen, uvirksom også i de tyske partienes lokallag. Den som ikke er pensjonist, arbejder sandsynligvis i det offentlige, for der er partimedlemskab fortsat gunstig for karrieren.

Parti-apper og tilstedeværelse på nettet

Selvfølgelig bestreber partifunksjonærene seg på å gjøre partiene mer moderne og attraktive, hva enten det er med et fargerikt nærvær på internett, parti-apper, åpne former for kandidatur eller noe annet konsulentene måtte ha i kofferten.

Det kommer ikke til å gi store resultater. Men i partiledelsen holder de sorgen i sjakk. Det er lenge siden de innså at det var mye vanskeligere å lede den gamle, medlemskontrollerte organisasjonen.

Hvem savner de kverulerende medlemmene, de endeløse programdiskusjonene med representanter fra Hessen-Süd eller Köln-Nord, eller valgkampopptredener hos partivenner i Annaberg-Buchholz eller Nürnberg-Wasser? De fleste partiene har i virkeligheten utviklet seg til helt forskjellige organisasjoner – hvor medlemmene føler seg overflødige, og de stort sett er det også. Partiene fremstår som slanke foretak. De tilbyr sine lederskikkelser, som velgerne kan kjøpe med stemmesedler. Dette er tidsriktig.

Personer i stedet for programmer

Programmer er ut, og verdensanskueler tilhører gårsdagens samfunn. Fremfor alt er det å ha rette person på toppen nå avgjørende for et partis suksess.

Hva enten det er hos CDU i Tyskland eller Syriza i Hellas, hos PD i Italia eller Podemos i Spania – personene fortrenger programmene, og i den offentlige bevisstheten erstatter de ofte partiene. Man er for eller mot Merkel, ikke for eller mot CDU. Man synes Pablo Iglesias eller Alexis Tsipras er bra eller dårlig. For noen er Italias statsminister Matteo Renzi “den beste”, for andre “den verste” – men i følge en fersk undersøkelse er det alltid nummer én som befinner seg på den positive eller negative siden.

For at personene skal være smidige og handlekraftige, må pragmatismen erstatte ideologien. Det gjør også tradisjonelle forbindelser som kirkene (hos konservative) eller fagforeningene (blant venstrefolk) foreldet. Man trenger dem ikke lenger. De forstyrrer med sine uberegnelige kursendringer, og bringer lite med seg, for de er selv svekket av medlemstap.

Når lokallagene har få medlemmer, kan partiledelsen dessuten mye lettere avgjøre ovenfra hvem det er på grunnplanet som er populær blant velgerbasen, og hvem som ikke er det. At valgdeltagelsen reduseres drastisk som følge av denne politiske restruktureringen, kan man ta med fatning: Flertallet av noen få stemmer er også et flertall.

Flertallet av borgere har mistillit til partiene

Ut fra den klassiske demokratiforståelsen innebærer dette et stort problem.

I de fleste europeiske landene består parlamentene, og dermed også regjeringene, utelukkende eller hovedsakelig av partiene. De er bindeledd mellom borgerne og statens institusjoner.

Men er det demokratisk hvis partiene bare representerer en liten del av befolkningen? Eller enda verre: når det store flertallet av innbyggerne i Europa ikke lenger har tillit til partiene?

                     Graf: Tillit til partiene fordelt på land. Blå= tillit, rød= ingen tillit. Hvit=vet ikke.

I Danmark, Finland og Nederland stoler i det minste fortsatt en tredjedel av folket på partiene sine. I Tyskland og Østerrike er det en fjerdedel, mens det i Frankrike, Italia og mange østeuropeiske land bare er ti prosent eller enda færre.

Overalt mistror flertallet av innbyggerne partiene som regjeringene deres rekrutteres fra.

Og ikke bare regjeringene, men også de beste jobbene i forvaltningen, rettsvesenet og politiet tildeles vanligvis av partiene. Men så lenge borgerne “ikke benytter andre og mye sterkere former for deltagelse,” sier statsviteren Oskar Niedermayer, “skjer det ingenting”.

Trendbryteren Labour

Det finnes imidlertid ett eksempel som er stikk i strid med trenden. Nærmere bestemt i England, og enda nærmere bestemt i Labour-partiet.

Helt siden 1997 hadde det gått nedoverbakke med partiet. Halvparten av de 400.000 medlemmene partiet hadde på den tiden, sa “Goodbye Labour”. Helt til i fjor, da Jeremy Corbyn tok over ledelsen. En 66-åring som ser ut som en lærer og oppfører seg som en fra nabolaget.

“En klassisk venstretype fra åttitallet,” konstaterte man forbauset i de mediene som hadde vært imot New Labour, Tony Blair og Irak-krigen.

Og da lederspørsmålet ble behandlet i Labour-partiet sist høst, insisterte Tony Blair på at partiet ville bli truet av “utryddelse” med Corbyn i ledelsen. Den ubekvemme og tilsynelatende utidsmessige kandidaten ble likevel valgt med stort flertall. Og siden har Labour fått 180.000 nye medlemmer. Det er mer enn det styrende konservative partiet har totalt (150.000).

Og nå er spørsmålet: Handler dette kun om engelsk anakronisme, eller er det forløperen til en ny trend, som den gangen Tony Blairs New Labour ble skapt? Er det tilbake til røttene, til Old Labour?

Billedet: Representerer valget av Jeremy Corbyn snarere en forfaldstendens end en revitalisering av Labour? Hanas utilslørede flirt med Hamas, Hizbollah og arabiske terrorister vitner om et Labour som ikke længer har noen brandmurer mod ekstremisme. Studenter forlader Labours forening på campus fordi antisemittismen tyder frem.

Men disse udglidninger vækker ikke de store anskrik. Der er så at sige en akseptered ekstremisme og en ikke-legitim. Alt som kan hæftes på højrefløjen får en slik etikette.