Angrebet på de kristne som fejrede påske i en park i Lahore har nået 72. En udbrydergruppe af Taliban, der er vendt tilbage til folden, har påtaget sig ansvaret.

Vesten er tilbageholdende med at konfrontere, hvad det er, der gør at muslimer angriber de kristne på en af deres største festivaler. Det spørgsmål blev stillet på BBC – hvorfor? Men der var ikke noget svar. Den adspurgte vidste, at tv-station ikke ønskede en sandfærdig svar.

Undvigelsen kan læses i alle overskrifterne, der taler om massakre i en park i Lahore, da det blinkede på CNN, med tidskoder, at det havde ramt hovedsageligt kvinder og børn. Det lød ille, men fik en anden betydning, da det blev klart, at der var kristne, der blev ramt. Et sådant angreb på et mindretal er et angreb på Pakistan som samfund.

Ritzau hadde “kristne” i tittelen, men ikke Aftenposten.

Det er ubekvemt. Det understreges, at det var en udbrydergruppe der angreb, men samtidig citereds en canadisk tænketank på, at de er forenet igen.

Pakistans ekstremisme-problem er noget myndighederne selv har skabt eller tilladt. Nu er det vokset dem over hovedet.

Time Magazine stiller det mest indlysende spørgsmål: Hvorfor var ikke fejringen beskyttet? Den blev angrebet af den samme gruppe, samme sted, samme tid, for et år siden.

But the attack raises questions about why greater protection wasn’t provided to them before the bomber struck. The park, Lahore’s busiest, was only lightly protected by the presence of private security guards. Officials in the Punjab government have told reporters that they had no information about a particular security threat. That is an implausible defense, considering the same group had targeted the same community on a Sunday during the same month last year in the same city.

Aftenposten rutinerede Halvor Hegtun Roar Østgård Gjelten og Christina Pletten klarer ikke stille de mest oplagte, indlysende spørgsmål: Hvorfor var ikke fejringen beskyttet?

Ifølge BBC var der rygter om, at angrebet var rettet mod de kristne familier, der var samlet til påskefejring. Parken var især travl søndag aften på grund af højtiden.

Alle ved, hvor sårbare kristne og ahmadiya er i Pakistan. Ved at fortie myndighedernes undladelse er Aftenposten med på tildækningen, at kristne er jaget vildt i store dele af den muslimske verden.

Sandsynligvis ville terroren i Brussel også fået mere dybde, hvis man vovede at se sammenhængen med angrebet på kristne i Lahore.

Jihadister handler efter en plan. Det handler ikke om at skabe frygt, som det stadig gentages, men om at besejre fjenden. Terror er en måde at demonstrere magt på. Hvis myndighederne reagerer kun, vil det være for sent for de dræbte og sårede og deres pårørende – alene i Brussel og Lahore er det tale om tusinder – men det vil også være for sent for samfundet, hvis dets institutioner ikke tør se trusselen for hvad den er.

Man griber sig selv i at tænke, at norske medier og myndigheder forsøger at beskytte det pakistanske selvbillede, fordi den er blevet en del af den norske.

Søndag var der på ny en demonstration for livvagten, der dræbte guvernøren af Punjab, Salman Taseer.

I Pakistans hovedstad Islamabad var det søndag kveld sammenstøt mellom flere hundre ytterliggående muslimske aktivister og politi.

Muslimene protesterte mot henrettelsen av en en tidligere sikkerhetsvakt, Mumtaz Qadri, som de oppfatter som en helt. Han ble dømt til døden for å ha drept en guvernør som kritiserte landets blasfemiske lover.

Demonstrantene satte fyr på gjenstander i nærheten av nasjonalforsamlingen. Politiet brukte tåregass for å spre demonstrantene

Over 60 personer, et flertall av dem politifolk, er rapportert såret, sier helsepersonell til nyhetsbyrået Reuters. Men det skal bare være tale om mindre skader.

For to uger siden var der en demonstration udenfor Pakistans ambassade i Oslo, i solidaritet med pistolmanden.

Deltagerene, herunder en berømt imam, skjulte ikke deres ansigter. Det var voksne. Ekstremismen er således blandt os.

I Pakistan har den fået frit spillerum, og “flyder” derfor over.

Militæret er sat ind mod Taliban-grupper i grænseområderne, men således man ikke angribe i Punjab.

In recent weeks, Pakistani civilian and military leaders have boasted that they are on the verge of vanquishing the terrorist threat within. After the December 2014 bombing of an army school in Peshawar, which killed over 100 children, there was an expression of greater state resolve against Islamist militants. And in 2015, there was a significant drop in the number of terrorist attacks. However, as the Lahore attack demonstrates, those gains offer no grounds for complacency in the face of terrorists who are prepared to strike the most vulnerable targets in search of the greatest publicity for their acts. In particular, it raises doubts about the willingness of Sharif’s government to take action against militant groups within Punjab itself, where military action won’t be possible but efforts will have to be led by civilian law-enforcement authorities.

Er det rigtigt, at terror mod kristne ikke bliver taget alvorligt? Det spørgsmål tør ikke norske medier stille.

And nearly exactly a year ago, on March 15 2015, 14 Christians were killed and over 70 wounded when suicide bombers struck two churches in Lahore’s heavily Christian Youhanabad neighborhood.

..

The same group was responsible for the Youhanabad attacks in Lahore, a year ago. Ehsanullah Ehsan, a spokesperson for the group, which sees all non-Muslims as potential targets, said the attack was calculated to show that they still retained the ability to strike deep into Pakistan’s heartlands — particularly Lahore — the political base of Prime Minister Nawaz Sharif.

Den samme gruppe myrdede kristne i løbet af påskefestlighederne for et år siden. Jihadisterne ved, at kristne er bløde og lette mål. De har ringe beskyttelse. Søndag var der private vagter.

For terrorist groups like Jamaat-ul-Ahrar, who has cells throughout Punjab, attacks like Lahore’s Easter bombing are far easier to mount than against military troops in Pakistan’s tribal areas. They are aware that Pakistan’s Christian community enjoys little protection. “This is the softest of soft targets,” says Ali Dayan Hasan, a human rights activist based in Lahore, and former Pakistan director for Human Rights Watch. “The way to stop such attacks is to act on intelligence beforehand. There is little you can do to protect the park itself during a festival.”

Problemet for Pakistans myndigheder er, at de abonnerer på en forståelse af islam, der giver legitimitet til den ekstreme fortolkning. De danner en helhed. Tyngdepunktet er anderledes, men ikke væsentligt anderledes. Derfor består blasfemilovene. Deres eksistens er et mål for, om myndighederne tør tage en kamp mod ekstremisme. Så længe de er tilbage har ekstremisterne overtaget.

At det handler om forståelse af religion, giver Time et godt eksempel. Livvagten Mumtaz Qadri var ikke jihadist. Han tilhørte barelvi-sekten, som er ikke-terroristisk. Men også denne har i de senere år blevet mere militant.

De bruger ikke selvmordsbombere som Taliban gør, men mordforsøg mod blasfemikere eller forsvarere af blasfemikere er ok. Det samme er oprør mod regeringen, hvis den ikke forsvarer blasfemilovene.

Barelvi-sekten vil nå at Qadri erklæres for martyr!

In the eyes of Qadri’s supporters, their recently executed hero was standing up for Islam and acting against a blasphemer. On Sunday, protesters vandalized public transport stations and set government vehicles on fire in Islamabad in a bid to make their demands heard. They want Qadri declared a martyr, and for all prisoners accused of blasphemy — disproportionately members of Pakistan’s religious minorities, including Christians — be executed.

Blasphemy in Pakistan has long been a contentious issue, with about 100 people charged annually under the opaque and vaguely worded law.

The protests represent a broadening out of the challenge posed by religious extremists in Pakistan. In the past, the Barelvi sect, to which Qadri’s supporters belong, prided themselves on their mystical interpretation of Islam and fiercely denounced the terrorist attacks carried out by jihadists who adhered to a more extreme and literalist creed. Now, in their own ways, Qadri’s supporters are mounting parallel challenges to the Pakistani government. On the one hand, the terrorists favor the use of suicide bombers, who manage to remain undetected until it is too late. But the religious extremists, who pride themselves on eschewing jihadist violence, are willing to destabilize the Pakistani state by deploying mob violence and threatening to lay siege to the government.

Foto: Advokater protester udenfor retsbygningen i Rawalpindi den 6. januar 2011 til støtte for Mumtaz Qadri. Det religiøse højre er brugt i billedteksten, og det er den eneste meningsfulde: Pakistan har en mægtig religiøs højreside. Men udtrykket “højre” er ubehageligt for norske og liberale medier generelt.

Begge sider – udfordrede staten søndag: Barelvi-sekten i Islamabad og jihadisterne i Lahore. Hvis staten skal bevare sin legitimitet og voldsmonopol, skal den vove at bekæmpe dem. Men hidtidige erfaringer viser, at myndighederne viger tilbage. De vælger mindste modstands vej, som på sigt er nederlag.

To that end, it may mean that Sharif’s government may have to overcome its resistance to taking action against militant groups based on its own patch.

“That position is no longer tenable,” says Hasan, the human rights activist. “There will have to be a weeding out of these elements from their bases in southern Punjab.” Pakistan’s fight against extremism, its civilian and military leaders should realize, is far from over.

Det nye er, at jihadismen som viste sig i Lahore, nu er gået til krig i europæiske byer, og myndighederne viser noget af den samme passivitet som i Pakistan. Beklagelser, fordømmelser, tre dagers landsorg, undtagelsestilstand. Arrestationer. Men hele tiden reaktiv. Man tør ikke konfrontere krigens kerne: Den religiøse fortolkning. I stedet behandle man det som et sikkerhedsproblem.

Så vil ikke problemet forsvinde. Tværtimod.

http://time.com/4273312/lahore-attack-easter-pakistan/