Den 12. mars holdt den kjente radiomannen og samfunnsdebattanten Dennis Prager en tale for Israels venner i USA.  De var samlet i organisasjonen Christians United for Israel, CUFI.  Temaet var den voldsomme veksten i islamsk ekstremisme i Midtøsten og Vestens lunkne og uforstandige holdning til de mest ytterliggående utslag av jihadismens skånselsløse brutalitet.  Han illustrerte sitt foredrag med bl.a. groteske videoklipp fra den islamske staten, IS, hvor mange av terroristene er tidligere moderate muslimer fra Norge.

Et av poengene hans var at mens både nazismens og kommunismens bødler søkte å holde skjult for offentligheten hva de drev på med, går islamske terrorister til den motsatte ytterlighet, – de publiserer med hensikt sine mest ekstreme overgrep mot mennesker i form av videofilmer på Internett.  Det er en del av terroren på samme måte som offentlige henrettelser.

Prager fremhever to tilsiktede virkninger av denne uhyggelige praksisen: Den fører til radikalisering og rekruttering blant europeiske muslimer til ISILs brutale krigføring mot religiøse minoriteter og andre uskyldige mennesker, og den fører til handlingslammelse og virkelighetsfornektelse hos Vestens politiske og religiøse ledere.  Det siste er virkninger av islamsk terror som har vært utnyttet helt siden den arabiske imperialismens tidligste tider.

Selv blant amerikanske (og sikkert også europeiske) jøder som burde forstå at både de og det jødiske folks nasjonalstat, Israel, står høyt på prioritetslisten for akkurat den samme behandlingen som nå tilkommer yezidier, kurdere og kristne i Midtøsten, opplever man en distansering til problemet som om det ikke angår dem.  Slik oppleves også de reaksjonene på grusomhetene som kommer til uttrykk fra vestlige mediefolk og politikere.  De vender heller blikket mot ”det store geopolitiske bildet” hvor Putin, Obama, Assad, ayatollaene og Erdoğan tiltrekker seg kameralinsene.  Mediene tenderer derfor til å underrapportere hva som skjer på bakkenivå hvor tusener på tusener går utryddelsen i møte og deres hjemland går til grunne.

I denne situasjonen kan man ikke helt overse den foreløbig fem år lange arabiske ”våren” som ifølge naive medier hadde som formål å erstatte lokale diktatorer med frihet og demokrati, – det skulle endog skje ved hjelp av sosiale medier som Facebook og Twitter, og følges opp med rause bevilgninger fra Norge og EU.  Fremdeles bidrar denne ”våren” til aktivt å ødelegge stadig nye arabiske stater og nasjoner og har snart forvandlet hele den arabiske verden til et sted som er uegnet for sivilisert menneskelig liv.

Selv Utenriksdepartementet innrømmer nå i et internt notat at det var de vestlig støttede og tungt bevæpnede diktatorene i Midtøsten som var i stand til å gi en grad av stabilitet til denne regionen, men heller ikke UD er i stand til å bidra med en troverdig forklaring på hvorfor det forholder seg slik.  Vi mener at denne vestlige evneløsheten er noe av forklaringen på hvorfor grusomhetene i større eller mindre grad vil få lov til å fortsette, og kommer til å gjøre det i all overskuelig fremtid.  Vestens medisin er virkelighetsfjern og overlater til russerne å vise hvordan islamsk jihad og terrorister skal håndteres, – noe de har greid flere ganger i eget land.

Det spørsmålet som reiser seg med stadig større tyngde er hvorvidt vestlige land som ikke er styrt og utrustet slik som Putins Russland, overhode har virkemidler og vilje til å demme opp for et voksende ideologisk og militært påtrykk fra islamske jihadister og terror, eller om vårt tungrodde og stadig mer liberale demokrati simpelt hen forbyr oss å bekjempe slik ondskap med virkemidler som er nødvendige for sivilisasjonens overlevelse?  I 1940 var svaret på det spørsmålet entydig, men vil det være det i dag?  Har vi i vår humanitære godhet laget et nasjonalt og internasjonalt lov- og regelverk som beskytter terroristen mer enn offeret?

Våre myndigheter er klar over at vi har et problem med islamsk terrorisme, og de gjør en viss innsats for å komme i inngrep med det.  De lager handlingsplaner mot radikalisering og voldelig ekstremisme, og engasjerer konsulenter for å utarbeide veiledning og å holde den oppdatert.  PST har saken på sin dagsorden og følger med i hva som foregår, – i hvert fall så langt det lar seg gjøre med tilgjengelige metoder.  Vi har organer med stor kompetanse i å sikre at vernet av vårt utsatte demokrati ikke blir så effektivt at det går på liberalismen løs.

Men hva sier de radikale islamistene selv om denne situasjonen?  De ler av myndighetenes tiltak og sier rett ut at de ikke fungerer.  Lederen for den ytterliggående islamistiske organisasjonen, Islam Net, Fahad Qureshi, som åpent og fritt får drive sin islamske misjonsvirksomhet og radikalisering i Norge, mener Regjeringens tiltak mot radikalisering er feilslått.  Han mener konservative muslimske miljøer er best egnet til å stoppe radikalisering.

Han har rett på det punkt: Slik forholdet har utviklet seg i Norge er det bare islamistene selv som eventuelt kan treffe valget om de vil oppføre seg som lovlydige og lojale nordmenn, eller om de fortsatt vil agitere for hellig krig og melde seg til tjeneste som fremmedkrigere i Syria og andre steder.  Hver eneste muslim forstår dette av seg selv uten norsk konsulenthjelp.

Det som er Qureshis realpolitiske poeng er at dersom vi i stedet for å finansiere myndighetenes feilslåtte tiltaksplaner overfører midlene til islamistene, vil problemet med ekstrem islamsk voldelighet for Norges vedkommende forsvinne.  Denne metoden er ikke ny.  Den er et av de sentrale elementene i den historiske Omar-pakten fra det syvende århundre, hjemlet i Koranen, hvor ikke-muslimer (dvs. jøder og kristne) kunne få slippe unna jihadistenes radikale vrede dersom de betalte en særskilt skatt til muslimene (jizya-skatt, jf. koranen sura 9:29) og deretter levde i underdanig fornedrelse.  Det vil være et politisk spørsmål om denne varianten av underkastelse er akseptabel for det norske folk.

En annen variant som nylig er lansert for å komme ut av dilemmaet er presentert i en bok av den konservative islamisten Mohammad Usman Rana.  Som muslim og lojal nordmann vil han reformere islam og utarbeide en særnorsk variant av sharia hvor det ikke lenger er konflikt mellom koranens uttrykkelige påbud om sharia og jihad og norsk lov og regelverk.

Vi skal ikke i utgangspunktet avvise Mohammad Usman Ranas vilje til å komme den islamske terroren som kompromitterer hans troverdighet til livs, men vi stiller oss spørrende til sannsynligheten for at hans norske variant av denne læren vil få gjennomslag blant norske moskégjengere, eller for ikke å snakke om blant de av verdens 1,2 milliarder muslimer som representerer en utfordring for hele den vestlige sivilisasjon.  Vi spår at det meste av Ranas reformasjon og tilpasning vil måtte gjelde norsk lovverk og samfunnsliv og ikke islam.

Dersom bare så få som én av hundre muslimer i verden er radikalisert, står vi fremdeles overfor en armé på 12 millioner hensynsløst voldelige ekstremister, hvorav mange titalls tusen er gått i tjeneste for den islamske staten, IS, og nye tusener stadig rekrutteres, også fra Norge.

Til tross for at en fremstående islamsk leder uttrykkelig har hevdet at det ikke finnes noe ”moderat islam,” er det blitt politisk korrekt å trekke frem en gruppe som kalles ”moderate muslimer.”  Vi går ut fra at både Rana og Qureshi søker tilhold i den gruppen.  Men da må vi ikke komme i skade for å glemme at det nettopp er fra denne gruppen av muslimer at de radikale islamistene rekrutteres i stadig økende antall.  Det er der de utformes mentalt.

Om man med norske tiltak skulle være så heldig å få avradikalisert så mange som et tusentall blant dem, står vi fremdeles med så mange tilbake at problemet vedvarer.  Skal vi erkjenne hva vi står overfor eller fortsatt istemme sammen med våre politikere: Dette har ingenting med islam å gjøre?  Skal vi late som ingenting og vente til Putin kommer med sine bombefly og ordner opp, eller skal vi velge motstand fremfor overgivelse, slik våre forfedre gjorde?