Åremålstillingen som direktør ved Munch-museet vil om kort tid utlyses på ny. Fungerende direktør, Stein Olav Henrichsen, ønsker å fortsette og vil søke stillingen på nytt. Det lover ikke godt for Munch-museet og Edvard Munchs ettermæle. I Henrichsens periode som direktør, har institusjonen endret karakter og fremstått som et faglig useriøst museum.

Utstillingsprofilen under Henrichsens periode er blitt endret i retning av markskrikerske popularitetsshow, der Munchs kunst forsvinner i en tåke av provokasjoner og normative nivelleringer. Munchs kunst er konsekvent blitt misbrukt, spesielt ved å sammenstille hans verker med arbeider av andre kunstnere, som verken holder kunstneriske mål eller tematiserer innholdet på et beslektet nivå.

Disse spekulative utstillingene har på ingen måte avklaret noe i Munchs motiver og malemåte. Tvert i mot har de tilgriset kunstnerens livserfaringer og estetiske profesjonalitet, primært med tanke på å provosere og forarge det kunstinteresserte publikum. Dette har tydeligvis også vært Henrichsens store direktørtanke. Og nå, like før neste ansettelsesperiode, proklamerer han i Aftenposten at med ham ved roret vil det ble enda mer provokasjoner.

Ja, det er sikkert mulig å sverte Edvard Munchs kunstneriske ettermæle enda mer, som selvfølgelig også vil smitte over på Munch-museets faglige prestisje og internasjonal status. Nettopp på det punkt, som handler om museets faglig prestisje, har den uortodokse direktøren også tenkt i helt nye baner. Han ønsker nå at Munch-museet skal åpne dørene for utstrakt deponering av kunstverk som tilhører samlere og investorer. Dette mener han vil berike museets egne samlinger og bidra til større publikumsinteresse.

Denne deponeringsstrategien kan Henrichsen neppe ha tenkt igjennom. Men det har de gjort ved utenlandske museer, der kun et faglig høyt nivå garanterer for institusjonens seriøsitet. Eventuelle forespørsler om deponering av privateide kunstverk, blir kontant avvist, med den begrunnelse at de ikke er vurdert og innkjøpt av museets ledelse og faglige stab. Det handler altså om en faglig kvalitetssikring som institusjonen selv må ha det hele og fulle ansvaret for.

Når private samlere og pengesterke investorer gjerne vil deponere sine kunstverker i høyt respekterte museer, så er det selvsagt denne kvalitetssikringen de er på jakt etter. Her kan privatinnkjøpene deres mørnes og oppgraderes etter museets høythengende standarder, i et visst antall år, for så å avdeponeres og sendes ut på det internasjonale kunstmarkedet, nå med stempel fra museet om høyverdig kvalitet. Dermed har samleren fått det han ønsket: faglig bekreftet kvalitet og en solid verdistigning.

Nå er jo ikke slike deponeringer gratis. Eieren må nok betale en klekkelig sum for å komme på innsiden av et respektert museum. Det ville være en kjærkommen inntekt for et hvilket som helst privat museum, som stor sett drives av donasjoner. Munch-museet er ikke i den situasjonen, det er finansiert av det offentlige, av stat og kommune, og av den grunn forpliktet på å drifte institusjonen etter grunnleggende museumsfaglige prinsipper, følgelig også å holde kvalitetskriteriene høyt i hevd.

Blant renommerte kunstmuseer i Frankrike, England og USA er det for tiden stor pågang fra samlere om deponering av sine private kunstkjøp. Hensikten er selvsagt å kjøpe seg kvalitetssikring med påfølgende verdistigning. Det er en usunn og undergravende geskjeft for et seriøst museum, i dette tilfelle Munch-museet, som nå har planer om å gi fristende deponeringstilbud til pengesterke investorer.

Edvard Munchs kunst er her den store garantisten, ikke direktør Henrichsen, som bare ønsker å forflate et verdifullt kunstnerskap og et høyt respektert museum, bare det gir klingende mynt i kasen. Nå er da heller ikke direktøren spesielt kunstsakkyndig, noe han ettertrykkelig har bevist i denne åremålsperioden. Det tilsier at Munch-museet i neste periode bør få en fagperson som både forstår og beskytter Munch-arven, til det beste for kunsten og landets befolkning.