Alle som har vært foreldre kjenner igjen tegnene på at barn som man har mistet kontroll over hvilket vil si kontakt med. Voksne som går over i avvisning kan gjøre ubotelig skade. Det lot ikke til at Wenche forsto hva hun gjorde:

Mor opplever han også klengete og krevende. «Må gjøre noe med ham hele tiden». «Får lyst til å skrelle han av meg». I tiden etter at de ble alene, har Anders ligget i mors seng om natten, og med nær kroppskontakt. Mor har gjort små og spredte forsøk på å avbryte dette, og vil det kanskje ikke heller. Noe hun har klart, i forbindelse med opphold på SSBU , er å få støtte på å skille Anders fra tåteflaska med fortrinnsvis rød saft på. Den har han helt til nå brukt kontinuerlig i hjemmesituasjonen og klart seg uten borte, heter det i en rapport.

Moren søkte avlastningshjem, og Anders kom til et ungt par. Ved overleveringen sier Wenche ting som tyder på manglende filter og sosiale antenner:

Søknaden om avlastningshjem ble innvilget og Anders havnet hos et ungt par. Etter kort tid ble dette avbrutt av mor. I politiavhør har avlastningsforeldrene fortalt at da mor kom med to år gamle Anders ba hun om at han måtte få ta på penisen til mannen. Dette fordi Anders ikke hadde noen menn han utseendemessig kunne identifisere seg med. «Han så bare jentetisser», fortalte hun dem.

Den 3. februar 1983 blir barna og Wenche innlagt på Statens Senter oppe ved Sognsvann. Naboene hadde rådet henne til å ta kontakt med Oslo Helseråds Familierådgivningskontor. Disse naboene burde vært oppsporet. Var det Wenche som ba om råd, eller var det naboene som “rådet” på en måte som var et pålegg? De hadde reagert på bråk fra leiligheten. Wenche arbeidet nattevakter og barna var alene hjemme.

På Senteret ser fagfolkene en gutt som er ved å bli skadet, og de finner at årsaken ligger i en dårlig relasjon med moren, og at det er hun som behandler ham på en måte som et barn ikke tåler:

Da Anders ble observert i behandlingsbarnehagen så fagfolkene en fireåring uten livsglede, og helt annerledes enn det ekstremt krevende barnet moren hadde beskrevet.

«Påfallende manglende evne til å leve seg inn i lek. Mangler glede ved bruk av leker. Når andre barn leker, fungerer han på siden. Han er helt ukjent med «på lissom» lek. Han er forsiktig med lekene. Anders mangler spontanitet, aktivitetslyst, fantasi og evnen til innlevelse. Han har heller ikke noe svingende humør slik de aller fleste på hans alder har. Han manglet også språk for å uttrykke følelser. Anders krever påfallende lite oppmerksomhet. Han er forsiktig, kontrollert, maser lite, er ekstremt ryddig og renslig, og kan bli usikker uten dette. Han tar ikke selv initiativ til kontakt med andre barn. Han deltar mekanisk i aktiviteter, uten å vise særlig glede/lyst. Ser ofte trist ut. Han har vanskelig med å uttrykke seg følelsesmessig, men når det først kommer reaksjon er disse påfallende sterke»

Den som har observert Breivik i retten har ikke kunnet unngå å se at han har ressursser. Han kan bare ikke bruke dem. Fagfolkene som undersøkte ham fire uker i februar, så det samme:

Etter noen dager ga fire år gamle Anders uttrykk for at det var fint å komme i barnehagen og «dumt å gå». Det viste seg at han hadde god læreevne både teoretisk og praktisk. Og etter hvert ble også mestringsglede og evnen til å ta i mot ros, beskrevet i rapporten.. Fagfolkene konkluderte med at det ikke var noe i veien med Anders. Han hadde store ressurser. Det var forholdene hjemme som ødela ham. Anders hadde blitt syndebukk for mor frustrasjoner, ifølge rapportene.

Det ville ikke vært for sent å rette opp livet til en fireåring. Fagfolkene brukte en halv dag på å evaluere Anders, og konklusjonen var klar: Han måtte vekk fra moren. Men barnevernet bestemte og der satt unge sosionomer uten erfaring. Da faren fikk høre om omplassering krevde han omsorgsrett og Wenche satte seg på bakbena. Hennes advokat, Per Erik Nesse, vant saken for henne både overfor SSBU,  barnevernet og fikk Oslo tingrett til å utsette saken 3. oktober 1983. Det fikk psykologen som hadde deltatt i observasjonen ved SSBU, – det kan ikke være andre enn Arild Gjertsen, til å skrive en bekymringsmelding:

En snau måned etter at Oslo tingrett hadde kommet med sin kjennelse, skrev en psykolog ved SSBU brev til barnevernet i Oslo og ba dem reise ordinær omsorgsovertagelse. De ønsket å ta Anders bort fra moren med tvang. Måneden etter svarte morens advokat barnevernet og anklaget psykologen for «monoman forfølgelse».

Gutten må ha gjort inntrykk på Gjertsen når han forsøkte en siste gang å redde ham ut av morens påvirkning. Burde ikke Gjertsen vært et selvskrevent vitne under rettssaken? Burde ikke opplysningene om oppholdet ved SSBU og evalueringen de gjorde der?

Overlegen som TV2 omtaler er barnepsykiater Per Olav Næss. I en så alvorlig sak bør hverken pressen eller de involverte operere med anonymitet. Ingen annen sak har betydd så mye som 22/7. Alle kort må på bordet.

Det har pressen selv sagt. Men så viser det seg at det ikke har skjedd likevel. Sterke opinionsdannere i mediene ønsker selv å bestemme hva som skal ligge på bordet.

Det er fortjenstfullt at TV2 endelig får frem Breiviks barndom. Det skulle skjedd for lenge siden.

Rapportene fra SSBU ble omtalt i Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie. Den fikk Brage-prisen, men pressen klarte ikke selv å følge opp med og svare på hvorfor rapportene ikke ble publisert. Eller hvorfor Wenche Arntzen bestemte at de ikke skulle legges frem i retten. Man skjøv personvernet til moren foran seg.

Advokat Per Erik Nesses agressive svar på Gjertsens bekymringsmelding gjorde at barnevernet gikk i passiv modus. Gjertsen måtte purre:

Etter tre måneder purret psykologen fra SSBU på barnevernet og i februar 1984 kom saken opp i Barnevernsnemnda.

Barnevernet sendte en nyutdanne sosionom som ikke hadde en sjanse mot den drevne advokaten. I tillegg hadde barnehavebestyreren hvor Anders gikk, snudd og sa nå at det ikke var noe galt med gutten. Saken “Anders og moren” lå nå hos Vika familiekontor. Sommeren 1984 kommer saken igjen for Barnevernsnemda, og igjen vinner advokat Nesse på alle punkt: Det offentlige kapitulerer. Nå kunne ikke SSBU gjøre noenting.

En psykiater ved SSBU, som også var involvert i Anders og hans familie, forklarte til politiet at «barnevernet hadde de vanskeligste sakene og det minst kvalifiserte personalet. Det var ofte ungdom som kom rett fra Sosialhøyskolen.»

Dette var i årene da AKP (m-l) og feminisme sto sterkt. Innstilling og holdninger trumfet faglig kompetanse. Og morsretten gikk først.

Det er tragisk å lese familiehistorien til Anders Behring Breivik. Han kunne vært reddet. For psykolog Arild Gjertsen må det ha vært tragisk og bittert å gjenkjenne gutten som ble massemorder 27 år senere. H

«Det er tragisk når man vet hva som skjedde etterpå, at han ikke kom over i en annen situasjon. Da kunne han hatt muligheter til å klare seg.»

Hvis denne historien hadde vært kjent i 2012 kunne ikke Oslo tingrett ha dømt som de gjorde og det ville ikke blitt noen ny judisiell observasjon.

Men medie-Norge og venstresiden ønsket å følge det politiske sporet, ikke det psykiatriske.

Det gjør at de heller ikke nå klarerer å se Breivik for den han er.

22/7 er en så alvorlig hendelse at det kan vi ikke leve med.

Som nasjon må vi kjenne og forstå, for at historien skal ha mening, hvor tragisk den enn er.