Når man har sittet og hørt på Anders Behring Breiviks utlegninger en times tid setter trettheten inn. Man lytter opperksomt etter til å begynne med. Man vil så gjerne forstå hvordan mannen er skrudd sammen. Men etterhvert som han snakker siger det inn: Det er ikke mulig.

Er det noen der inne? Bak de plirete øynene Når han reiser seg og beveger seg i den litt for store dressen, som er sort som til en begravelse, er det noe hjelpeløst ved figuren. Slik Åsne Sejerstad forteller at hip-hop og taggermiljøet han vanket i, lo av ham. Han ble aldri godtatt. Dette utenforskapet synes å være Breiviks lodd.

Han valgte å handle på grunnlag av det, mot samfunnet.

Nå vil han ha aksept for at han kan fortsette sin kamp mot samfunnet innenfor murene. Han ser ingen motsetning mellom å be om disse rettighetene og det å bruke dem til å bekjempe et samfunn han har angrepet. Han viser til salafisme, som er akseptert, og  som er like samfunnsomstyrtende. Han har et poeng, men det er mørkere enn han er klar over. Europa vet hva nazisme er, men det klarer ikke ta inn over seg hva salafisme er. Er det noen grunn til å utvide rammene for nazisme? Begge er interessert i å bruke friheten til å ødelegge den.

Sjonglering

Breiviks sjonglering med ordet nasjonalsosialisme er løsrevet fra den historien vi kjenner, og det er ingen proporsjoner mellom det han sier og det han gjorde.

Breivik sa onsdag at han begikk 22/7-angrepene fordi samfunnet nekter å godkjenne nasjonalsosialismen som en legitim ideologi. Slik han ordla seg kan man lure på om han erkjenner nasjonalsosialismens forbrytelser. Eller var de også ledd i en legitim kamp?

Han sa forfølgelsen av nasjonalsosialister var verre enn jødeforfølgelsene i Tyskland i 30-årene. Er det hype eller mener han det?

Han snakket om at nasjonalsosialister ble lobotomert på 50-tallet. I Norge.

Hvis man samlet alle brokkene han slengte ut og forsøkte å lage et samlet bilde, ville det se inkonsistent og meningsløst ut.

Den politikken Breivik forfekter og som er hans eksistensgrunnlag virker påklistret. Når han nå sier han ble nasjonalsosialist som 12-åring kan det godt være sant. Men det overbeviser ikke. Det er “noe” som kom før ideologien, og det er dette “noe” vi gjerne skulle hatt svar på. Men det får vi ikke. Vi blir sittende på andre siden av glassveggen og observere.

Det offisielle Norge ønsker heller ikke å finne ut hvem Breivik er. De ideologiserte ham.

Det første psykiaterparet, Synne Sørheim og Torgeir Husby, så Breivik in the raw, de så ham så tett på hendelsene at han ikke hadde rukket å ta på seg den normaliserte, eller lissom-normaliserte omgangsformen han nå bruker. De hørte ham bruke merkelige termer om borgerkrig i Europa, begreper som var vanlige i en bestemt del av den mest islamkritiske nettfloraen, men de hørte at han brukte dem på sin egen måte, sammen med ord som Knights Templar og justitiarius. Anders Giæver i VG gikk løs på psykiaterne og spurte om de ikke var klar over at dette var undergrunnsterminologi og dermed gikk startskuddet for å desavouere Sørheim/Husbys arbeid. En samlet presse gikk løs på rapporten og krevde en ny judisiell observasjon. De samme journalistene la begreper som gentesting for å finne Harald Hardrådes etterfølger i skuffen, der de for øvrig hadde rapportene fra Statens Senter for Barne – og Ungdomspsykiatri som konkluderte med fare for alvorlig skjevutvikling hvis ikke gutten fikk hjelp.

Outsidere har noe til felles

Den som overvar rettssaken fikk demonstrert at Breivik var en merkelig høyreekstrem. Stemmen kom langt innenfra, som om personen som ytret dem forble gjemt.

Slik var onsdagen deja vu: Breivik er den samme. Lost.

Han identifiserer seg med andre politiske fanger: IRA på 70-tallet, Khaled Sheik Mohammed på Guantanamo, Carlos “Sjakalen”, og mullah Krekar.

-Alle vet at anklagene mot ham er konstruerte, og at målet er å få ham ut av landet, sa Breivik. Det er pussig at han som er, eller var, anti-islamist, nå solidariserer seg med en jihadist.

Samtidig sa Breivik at han tok avstand fra det han kaller militansen i Kompendiet. Han trakk parallellen til Mandela, som hadde svingt fra voldelig revolusjonær til ikke-voldelig aktivist. Samme “konvertering” hadde Breivik gjennomgått, sa han. Man fikk følelsen av at eksemplene ikke var helt tilfeldige.

Han ser på seg selv som en politisk fange, på linje med Mandela. Kanskje tror han også på sin historiske betydning.

Kontrastene og misforholdene blir kun tydelige hvis man lytter nøye og lenge:

Breivik sa han var villig til å fastholde den ikke-voldelige linjen, som om han satt i en forhandlingsposisjon, og at han var villig til å be om unnskyldning for 22/7 til Ap og AUF, hvis han fikk innfridd fem krav.

Å be om unnskyldning for det han hadde gjort, er ham fremmed. Det streifer ham ikke. Ikke på noe tidspunkt i hele rettssaken i 2012 kom det frem noe som minnet om ekte anger.

Stiller krav

Breivik vil forhandle.

Han har siden 2014 krevd:

1. Rett for nasjonalsosialister til å organisere seg politisk. (Breivik har forsøkt å få registert Nordisk Stat som partiorganisasjon i Brønnøysund. Da dommeren ved innledningen kommer til “yrke” og vil gå videre med ordene “det er vel ikke aktuelt i dette tilfellet”, spretter Breivik opp “jo, jeg er generalsekretær i Nordisk Stat”. Det er en ufrivillig og håpløs komikk i scenen, og det blir etterhvert mange av dem. Han “hører” ikke de sosiale situasjonene.)
2. Rett til å stille kommune- og stortingslister. (Breivik har lest paragrafer, konvensjoner og regler i fleng og ramser opp alle som Norge bryter. Dette har han styr på, men han forstår ikke den politiske betydningen av hva han krever)
3. Rett til arbeid og studier. Slutt på diskrimineringen av nasjonalsosialister.
4. Retten til å oppdra egne barn. I dag trues foreldre med tap av omsorgsrett.
5. Rett til hjemmeundervisning av egne barn.
6. Rett til å bli behandlet anstendig av norske myndigheter.

Breivik later ikke til å forstå den politiske konteksten. Han befinner seg i et fantasiunivers der nasjonalsosialister betegnes som “vanlige konservative”. Alle med litt erfaring vet at de som våger å kalle seg nasjonalsosialister ikke passer til en slik beskrivelse.

Det er mange av dem. Breivik regnet med 40 millioner i Europa. Han trodde 200 millioner sto for hans etnosentriske ideer, men at bare 5 prosent turde å stemme på et slikt parti.

Han hører at det skjer ting ute i Europa og tror at folk er i bevegelse i hans retning.

Han forstår ikke at Europa har gjort noen erfaringer med nasjonalsosialismen som gjør at ideologien aldri vil få vind i seilene igjen, uansett hvor monomant norske aviskommentatorer påstår at fascismen er ved å gjøre comeback. De er begge på bærtur.

Fornuftige mennesker bør se opp for alle som ønsker å bruke Breivik i en kampanje mot alle som er mer opptatt av konsekvensene av dagens politikk, enn et rent sinn. Det er et lavmål, men fremdeles er det som Breivik utløser noen reflekser som er uimottagelige for sunn fornuft.

Mønstre

Erfaringene fra rettssaken for fire år siden er lagret og bearbeidet i underbevisstheten. Når man hører Breivik dosere igjen er det visse mønstre som blir tydeligere.

At han ikke forstår politikk. Ellers ville han ikke sagt så mye dumt.

Etter hvert som han holder på, vrimler det av dem, og rettens leder snubler over dem når hun forsøker å stille Breivik noen enkle spørsmål.

Hun spør f.eks hvilke aviser han har tilgang til. Aftenposten, Telemark Arbeiderblad og Varden, er svaret.

-Men jeg leser bare Aftenposten.

-Kunne du tenke deg andre?

-Ja, så mange som mulig egentlig. Klassekampen er kanskje mer interessant.

-Har du bedt om det?

– Har spurt om magasiner og blader og andre aviser, men ikke skriftlig. En av de få ting jeg ikke har søkt om. Har spurt muntlig og de svarer at de har den ordning som de har.

Breivik kan paragrafer på rams og har telt antall nakenundersøkelser og håndjernpåsettelser. Han har skrevet 600 klager. Han sier han blir apatisk og deprimert. Han oppgir at han er partisekretær i et nytt parti. Men han kan ikke skrive et brev og be om et bedre utvalg lektyre. Sier det noe?

Kanskje han ikke leser så mye? Kanskje ikke lesningen er så viktig? Kanskje det er hans drømmer?

Han viser til undersøkelsen av Knut Hamsun. Når staten vil bli kvitt noen sender de inn psykiatere.

Mer ufrivillig komikk. Dommer Andenæs Sekulic vil vite om det er riktig at han avslo besøk av psykiater.

-De bør konsentrere seg om de syke, svarer Breivik. Han innrømmer at han kunne ha behov for å snakke med psykiatere, men det skyldes problemer i forbindelse med isolasjonen, ikke hvem han egentlig er. Men han kan ikke, forklarer han dommeren, for mediene misbruker informasjonen om psykiatere og får det til å høres ut som han er ko-ko. Psykisk lidelse er åpenbart et ømt punkt.

Mer håpløs komikk.

Breivik gjentar at han har oppført seg eksemlarisk. Han har “konvertert” til ikke-vold. Det er ingen risiko ved å la ham han kontakt, per brev og ved besøk, med meningsfeller.

Men var det ikke noe i brevene du skrev i 2014 som ikke var helt gode, spør Andenæs Sekulic.

– Jo, det var en ti stykker, men det gjorde jeg for å teste grensene, for å se hvor mye de tolererte, svarer Breivik og forstår ikke at han på den måten slår bena under seg selv.

Alt er en lek, ikke noe er alvor. Breivik sitter og appellerer til forståelse hos det samme systemet, hvis barn han drepte. Han fatter ikke det blodige alvoret og fremstår dilettantisk.

Ingenting henger i hop. Er dette mannen som begikk Utøya?

Han forsøker å formidle hvordan soningsforholdene sliter på ham, men fremstiller det på en måte som gjør at det blir hengende i luften. Hans advokat Øyvind Storrvik har forsøkt å få frem at han er et underlagt et regime som ingen tåler i det lange løp. Men i stedet for å spille på lag med en advokat som vil gjør det beste for ham, overtar Breivik, kjører showet selv og Storrvik blir redusert til statist.

Det blir for spesielt til at han når frem. Breivik kan snakke, han er ikke dum, han har et stort ordforråd. Likevel fungerer det ikke.

Nå er det nasjonalsosialismen han lever for. Uten den intet meningsfullt liv.  Han krever kontakt med meningsfeller. Det får han ikke.

Breivik befinner seg i en slags limbo, og det ser ut til være hans lodd.  Han har noen forestillinger om hvordan det bør være som ikke kommer til å bli oppfylt og han forstår det ikke selv.

Billedet:

Samme dag som Breivik var i retten, kunngjorde kommunalminister Jan Tore Sanner at minnesmerket på Sørbråtan skal bygges. Det var ikke mulig å komme til enighet med de lokale innbyggerne. De går på sin side til sak mot staten. De er dypt skuffet over en stat som ikke hører på dem. De satte livet inn for å redde AUF-ungdommen. Nå blir de ikke hørt. De ønsker ikke å bli minnet daglig om hva som skjedde. De ønsker at såret inne i dem skal gro. Derfor ønsker de ikke daglig å se et sår i naturen, som minnesmerket er.