Enda en tungvekter slutter seg til kritikerne av Angela Merkels politikk – ikke bare på migrasjonsfeltet, men også når det gjelder håndteringen av eurokrisen.

I et langt intervju med Die Welt sier Hans-Werner Sinn, professor i økonomi ved Universitetet i München, nærmest at Merkel har opphevet den normale rettstilstanden i Tyskland.

Etter å ha ledet Ifo-instituttet for økonomisk forskning i den bayerske hovedstaden i sytten år, går Sinn, som fyller 68 år i morgen, av med pensjon.

I likhet med flere andre fremtredende personer i det europeiske samfunnslivet, uttaler han seg med større frimodighet idet det ikke lenger koster ham all verden – et fenomen som lar en trekke den konklusjon av vi ikke lever i tapperhetens tidsalder. Men kritikk fra Sinn veier likevel tungt. Hvor lenge kan Merkel leve med at flere av verdensdelens fremste økonomer rister på hodet av henne?

Sinn avdramatiserer innledningsvis noe av skremselspropagandaen mot grensekontroller:

Die Welt: Flyktningkrisen truer med å få EU til å bryte sammen. Også i Tyskland blir kravet om grensestenging stadig sterkere. Næringslivet og økonomer advarer om skremmende omkostninger. Gjør de rett i det?

Hans-Werner Sinn: Om EU ville bryte sammen med grensekontroller, er uklart for meg. EU fantes før Schengen, og noen EU-land deltar knapt i Schengen-samarbeidet. Hvis man lar et tilstrekkelig antall tollbetjenter arbeide parallelt, blir det ingen trafikkork. Tollere er billige. Vi snakker om en liten brøkdel av det flyktningene koster.

Men forenkler De ikke dette en smule? Vil ikke stengte grenser gå utover handelen i Europa?

Denne debatten går temmelig på tverke. Grensekontroll er ikke det samme som stengte grenser. Det er bare at den tyske staten skal bestemme hvem den slipper inn. Jeg går inn for felles kontroll av den italienske og den slovenske Schengen-grensen, samt en felles asylpraksis der. Dersom det ikke lykkes, må Tyskland opprette egne tyske kontroller. Ethvert fabrikkområde er beskyttet av gjerder og hindre. Også stater må beskyttes mot uberettiget innvandring.

Kombinasjonen av den manglende kontrollen av yttergrensene og Merkels velkomstpolitikk er særdeles ugunstig for tyskerne, mener Sinn. Tyskland blir sittende uten forhandlingskort.

Det høres ut som om De mener Schengen var et feilgrep.

Det var et feilgrep at det ikke ble avtalt noen felles asylpraksis med et kvotesystem, og at grenselandene ikke tok Schengen på alvor. De oppfylte ikke kontrollfunksjonen, men slapp alle flyktningene inn og vinket dem videre. Og det blir ingen endring på det så lenge Tyskland slipper inn alle som vil komme. For å styrke forhandlingsviljen i grenselandene burde vi true med å kontrollere våre egne grenser. Å ønske hele verden velkommen var et alvorlig politisk misgrep.

De vil altså godta at det i nødsfall vil finnes grenser igjen innenfor Schengen-sonen.

Ja. Når det ikke lenger finnes fungerende yttergrenser, vil det være den nest beste løsningen. Den dårligste løsningen ville være ikke å ha noen ytre eller indre grenser.

Professoren går langt i å beskrive dagens Tyskland som et sted hvor normaliteten er opphevet, og det som burde ha vært selvfølgelige plikter, ignoreres.

Det er ikke akseptabelt at det kommer hundretusenvis av mennesker til Tyskland som man overhodet ikke aner hvem er. Jeg har undret meg over at statsministeren sier hun ikke kan kontrollere grensene. Det er hennes oppgave som kansler å beskytte den tyske statens territorium, og sikre borgernes eiendomsrett til de offentlige godene. Det har hun avlagt ed på, og det forplikter henne.

Avisen følger ikke opp denne tråden, men er i stedet opptatt av migrantenes interesser. 68-åringen svarer i tråd med George Orwells maksime om at det påhviler intelligente mennesker å gjenta det åpenbare.

Hvordan lar det dilemmaet seg løse uten at flyktningene strander et eller annet sted i grenseområdene?

Vi kan ikke lenger fortsette med denne velkommenkulturen hvor vi sier at vi vil ta imot borgerkrigsflyktninger, uansett hvor de kommer fra. Til det er Afrika med sine 1,1 milliarder mennesker for stort, og der er det stadig vekk borgerkriger. Tenk bare på Nigeria, hvor det bor 170 millioner mennesker. Den tyske asylretten gjelder politisk forfølgelse fra staters side, og ikke beskyttelse for parter i borgerkriger.

Normaliteten oppheves for å avhjelpe en nødsituasjon som ikke er Tysklands ansvar:

Genève-konvensjonen om flyktninger er noe mer generøs, og omfatter også flyktninger fra borgerkriger. Men den gjelder for nabolandene. Disse er rette vedkommende, ikke Tyskland. De tyske asylbestemmelser sier klart og tydelig at flyktninger som ankommer via tredjeland, skal sendes tilbake, ettersom de ikke har asylrett her. Forbundsregjeringen har satt denne loven ut av kraft under henvisning til en unntaksbestemmelse. Men man kan ikke basere seg på en permanent unntakstilstand.

Akkurat dét er det nok mange som har følelsen av å ha levd i ganske lenge. Men intervjuerne gjør Sinn oppmerksom på at han forbryter seg mot den politiske korrektheten:

Disse innskrenkningene vil i praksis ramme alle asylsøkere. Med slike krav vil De snart bli stemplet som en kald og hjerteløs økonom.

Hvor langt er vi kommet i dette landet, når det er kritikkverdig å henvise til gjeldende rett? Å slippe inn alle som ønsker det, er både rettsstridig og ikke egentlig humanitært.

Sinn peker på det som gjerne blir kalt den australske løsningen, og som på Berlusconis tid var den italienske løsningen: å stanse båttrafikken. Det viser seg at denne i øyeblikket er den spanske løsningen, iverksatt uten at det har utløst nevneverdig oppmerksomhet fra omverdenen:

Se på Spania. Spania hadde i løpet av de siste årene også en flyktningbølge. Man husker bilder fra Kanariøyene, med kantrede gummibåter og døde mennesker foran turister i badetøy. I dag leter den spanske marinen etter båter, tar vare på passasjerene og frakter dem tilbake til Afrika. Samtidig forfølger spansk politi smuglerbander i Afrika.

På grunn av denne tilsynelatende harde politikken kommer det ikke flere – og ingen omkommer på vei til Spania. I fjor døde det 106. Samtidig var det 2.892 døde på vei til Malta og Italia, til Hellas 805. Den italiensk-greske videresendingen lurer mennesker til å betale smuglere, og legge ut på en reise i overfylte gummibåter, som en viss del ikke overlever. Det er en utilsiktet konsekvens av velkomstpolitikken, som man ikke kan se bort fra.

Kanskje er denne metoden i parentes bemerket vanskeligere å gjennomføre i praksis i havområdene mellom Tyrkia og Hellas, hvor avstandene er mye mindre, men det er opplagt mulig – så lenge det finnes politisk vilje.

Avisen advarer Sinn for andre gang om at han ikke går i takt. Han har egne meninger. Hvordan våger han? Sinn insisterer nok en gang på det som i bedre tider var selvfølger.

De har vært politisk rådgiver i 25 år: Det må være klart for Dem at De vil få sterk kritikk for slike uttalelser. Er De egenrådig?

Den som tar anstøt av at jeg nevner politiske og rettslige fakta, har bare seg selv å takke. Slike personer vil jeg betegne som ideologer. Jeg er betalt for å fortelle sannheten. Det gjør jeg krav på, og det er det samme for meg om folk liker det eller ei. Det er problemet med flere debatter her til lands at alle vurderer hvem som liker hva, og hva som er politisk korrekt. Det som er sant, er sant, og det må man si. Ellers blir hele vitenskapen meningsløs.

Temaet for intervjuet skifter etterhvert til den økonomiske og finansielle situasjonen i Europa.

Også på dette feltet er de en gang så normale lovmessighetene satt ut av kraft i forsøket på å hanskes med et kjempeproblem:

Hvor mye mening gir den forkjærte økonomiske verdenen vi for tiden lever i? Negativ rente belønner forbruk og straffer sparing. Hva er det som skjer med pengene våre?

Den europeiske sentralbanken (ESB) er i ferd med å bruke opp den siste resten av ammunisjon. Økonomien i Sør-Europa kommer ikke i gang, og statene er insolvente. ESB svarer med å stille stadig gunstigere kreditter til disposisjon, og tvinger sågar nå kreditorene i nord til å betale renter for debitorene i sør.

Dermed snur man alt som normalt gjelder i det økonomiske livet, på hodet. Det må jo få følger.

Det vil ha spesielt alvorlige konsekvenser for Tyskland, ettersom Tyskland er verdens nest største nettokreditor. Vi får stadig lavere renter på utenlandsformuen får, og kanskje må vi snart betale renter selv. Debitorlandenes gjeld reduseres på denne måten, og muligens blir den ytterligere redusert på grunn av inflasjon, slik ESB åpenlyst går inn for. Tyskerne forestiller seg at de vil få tilbake pengene de har tapt i utlandet når de senere går av med pensjon. Men debitorene har stor innflytelse hos ESB, og forsøker med sentralbankens hjelp å gjøre gjelden utholdelig, om den ikke kan reduseres.

Sinn unnlater å se på saken fra en søreuropeisk synsvinkel: Nord-Europa har dratt stor fordel av en valutakurs som er kunstig lav for regionen, mens Sør-Europa har betalt prisen ved en kunstig høy. For søreuropeerne er tyskernes tap i øyeblikket derfor en slags kompensasjon for lidd urett, og ESBs italienske sjef Mario Draghi opptrer i praksis som om han deler den analysen.

Økonomen advarer mot en eiendomsboble:

Hvor farlig er denne tilstanden for samfunnsøkonomien?

Denne politikken omfordeler kraftig: Sammenlignet med 2007, det siste året før krisen, tapte Tyskland, privat og offentlig tilsammen, omtrent 50 milliarder euro på grunn av lave renter, og det er uklart hva som ble forårsaket av ESB og hva som skyldtes krisen. Politikken med null eller negativ rente førte til at verdiene av fast eiendom og aksjer ble kunstig oppblåst, fordi investorene heller plasserte pengene sine i realverdier.

Med hvilke følger?

I Tyskland blåser vi for tiden opp en eiendomsboble. Siden 2010 har prisene på fast eiendom økt med 50 prosent i storbyene, og i de mindre byene med rundt 35 prosent. Det truer med å utvikle seg til en boble. Det er på høy tid å slippe ut luften. I Tyskland trenger vi normale renter for å sette en grense for overdrivelsene i eiendomsmarkedet. Men dette er i strid med ESBs ønske om å redde Sør-Europa ved å avlaste debitorene med null eller negativ rente. Med den ekspansive pengepolitikken griper ESB etter det siste halmstrået. Den farlige utviklingen i Tyskland får de med på kjøpet.

Mon tro om ikke mye av dette også har relevans for Norge? Mange økonomer advarer mot eiendomsbobler i Norden, ikke minst i vårt eget land. Onde tunger påstår at migrasjonen tjener til å holde den gående.

Die Welt ber Sinn om å titte i krystallkulen:

Hva kommer til å skje?

Alle bobler sprekker. Som oftest skjer det etter 10-20 år. De første ti årene – som vi nå har fem av bak oss – går som regel ganske bra. Men så havner man i farligere områder. Når boblen sprekker, blir det verre. Det blir konkurser, arbeidsløsheten stiger, og formuer tilintetgjøres. Det er bakrusen som er uunngåelig etter den store festen. Vi hadde noe slikt i Japan etter 1990, i USA og Irland etter 2006, og i Sør-Europa etter 2008. Det må advares innstendig mot denne faren, og det må kreves en annen politikk fra ESBs side.

Kredittrisikoen er langt fra noe tilbakelagt stadium for eurosonen. Den ligger bare i dvale.

Vil vi få en ny finanskrise, eller vil vi bli sittende fast i samme situasjon?

Eurokrisen er ikke overvunnet, bare dempet, og den flammer stadig opp igjen. Ved siden av Hellas, som er bankerott, har vi også et annet stort problem, nemlig de italienske bankene, som sitter med en stor beholdning av tvilsomme kreditter.

Men skulle ha gått inn for hestekuren på et tidlig stadium, mener Sinn. Sånn som man har holdt på de siste årene, blir pasientens helse dårligere av all medisineringen:

Hva må skje for å avslutte krisen for godt?

Det ville være riktig å la konkurser skje på et tidligst mulig stadium, både for stater og finansinstitusjoner. Jo tidligere de kommer, desto mindre blir konsekvensene. Da må kreditorene ta tap. Etter en så klar beskjæring kan man hente seg inn igjen. Men hvis konkursene utsettes og utsettes, tjener kreditorene – men det oppstår kroniske sykdommer som til slutt blir uhelbredelige. Man skulle ha latt Hellas gå konkurs i 2010. En åpen konkurs ville ha vært bedre enn denne vedvarende sykdommen. I juli i fjor hadde det europeiske finansielle stabilitetssystemet EFSF offisielt fastslått at Hellas var konkurs. Men forbundskansler Angela Merkel fryktet en klar beskjæring, og lanserte i stedet en tredje redningspakke. Ettersom hun hverken har tillit til økonomer eller noen sikker teft for tungtveiende økonomiske avgjørelser, fortsetter hun i det samme sporet. Den vedvarende understøttelsen av Hellas på skattebetalernes regning er ikke bare økonomisk tåpelig, den er også i strid med Maastricht-avtalen.

Politikerne er fastlåst i gamle posisjoner, mener Sinn. De kan ikke annet, og de innrømmer ugjerne å ha tatt feil. Igjen ser det altså ut til at vi må til psykologien.

Kanskje er det også dit man må gå for å skjønne hvorfor en så rasjonell person som Hans-Werner Sinn henfaller til politiske ønskedrømmer. Historien viser at det kun er en politisk union som i det lange løp kan redde en pengeunion, sier professoren. Det er vanskelig, men ikke umulig. Det trengs et nytt prosjekt. Og ikke et hvilket som helst:

Trenger EU et nytt prosjekt?

Ja, om man vil ha virkelig integrasjon, må man også danne et sikkerhetspartnerskap. Derfor må man slå alle de militære styrkene sammen. Vi har 25 nasjonale forsvar i 28 land. En forsvarsunion kunne være egnet til å gi den europeiske ideen ny kraft.

Hva er greia med tyskere og utopier?

Avisen spør avslutningsvis Sinn om utsiktene til britisk utmeldelse av EU:

Vil det være smart av britene om de stemmer for å gå ut av EU?

Økonomisk vil en Brexit være til ulempe for britene, spesielt for finanssentret London. Men statsminister Cameron har rett på enkelte punkter i sin EU-kritikk. Med fri innvandring og mottak av migranter kan ikke vertslandet opprettholde en velferdsstat. Derfor forlanger han med rette en karenstid på fire år før EU-borgere kan motta sosiale ytelser i Storbritannia. Merkel burde ha stilt seg mer offensivt på Camerons side i dette spørsmålet. For også Tyskland kunne trenge slike restriksjoner. Vi kan bare håpe på at britene stemmer mot Brexit, for vi trenger dem som en motvekt mot de altfor statsvennlige franskmenmene.

Sinn vil altså ha et land som motsetter seg den politiske integrasjonen han ønsker, som alliert med sikte på å holde et annet land i tøylene som han gjerne vil inngå en politisk union med. Forstå det den som kan.

Die Welt