Det uhyre viktige og spennende politiske slaget som denne våren vil stå om fortsatt britisk medlemskap i EU, er i ferd med å komme i gang for alvor.

Londons borgermester Boris Johnson kunngjorde i går at han vil kjempe for at et flertall av velgerne stemmer for å forlate unionen ved folkeavstemningen den 23. juni.

I dag begrunner han sin beslutning utførlig i en lang artikkel hos The Telegraph, som bringer tankene litt hen på Margaret Thatchers Brügge-tale. Han nevner da også jernladyen i teksten, foruten – selvsagt – Churchill: Han minner om at Sir Winston ikke ønsket at Storbritannia skulle absorberes av Europa.

Det dreier seg for borgermesteren til syvende og sist om det britiske demokratiet og befolkningens selvbestemmelsesrett. Etter hans oppfatning er folkeavstemningen en sjanse til å befeste begge deler som ikke kommer tilbake.

Johnson forklarer innledningsvis at han ikke er anti-europeisk, noe han ganske sikkert gjør på vegne av mange av oss.

Jeg er europeer. Jeg har bodd mange år i Brussel, ogg jeg er svært glad i denne gamle byen. Og av den grunn misliker jeg hvordan vi stadig forveksler Europa – hjemstedet til den største og rikeste kulturen i verden, som Storbritannia alltid har bidratt til – med det politiske prosjektet til Den europeiske union. Det er derfor viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er noe anti-europeisk eller fremmedfiendtlig ved det å ville stemme for å forlate EU den 23. juni.

Ønsket om skilsmisse skyldes en endret adferd hos den andre parten i ekteskapet, skriver Johnson.

Det er viktig å huske på én ting: Det er ikke vi i dette landet som har forandret oss. Det er Den europeiske union. I løpet av de 28 årene som er gått siden jeg først begynte å skrive for denne avisen om fellesmarkedet – som det fortsatt var kjent som da – har prosjektet vokst og forvandlet seg på måte som gjør det ugjenkjennelig, omtrent som de nye, store EU-palassene i glass og stål nå overskygger de små, brosteinsbelagte gatene i hjertet av den belgiske hovedstaden.

Da jeg dro til Brussel i 1989, fant jeg velmenende tjenestemenn (mange av dem britiske) som prøvde å bryte ned handelsbarrierer med en ny prosedyre – godkjent av Margaret Thatcher – kalt kvalifisert flertall. Forsøkene på harmonisering var tidvis komiske, og jeg fortalte leserne om euro-kondomer og den store krigen mot den britiske rekecocktailen med skarp smak. Så kom den tyske gjenforeningen og de paniske anstrengelsene Delors, Kohl og Mitterrand gjorde for å “låse” Tyskland til Europa med euroen. Siden den gang har tempoet i integreringen egentlig aldri avtatt.

Det tempoet er med på å gjøre konservative utilpasse. Den joviale borgermesteren er jo selv en frontfigur i det konservative partiet. Ikke bare tempoet, men også den voldsomme veksten, samt at det ikke er noen vei tilbake. Alt sammen med konsekvenser på lovgivningens område:

Etter hvert som nye land er blitt med, har vi sett en forhastet ekspansjon av de saksområdene hvor kvalifisert flertall gjelder, slik at Storbritannia kan nedstemmes stadig oftere (hvilket også er det som har skjedd de siste fem årene). Vi har hatt ikke bare Maastricht-traktaten, men også Amsterdam-, Nice- og Lisboa-traktatene, som hver især representerer en utvidelse av EUs myndighet og ytterligere sentralisering i Brussel. Ifølge Underhusets bibliotek kommer et sted mellom 15 og 50 prosent av britisk lovgivning nå fra EU. Og husk at denne typen lovgivning er veldig spesiell.

Det er ustoppelig, og den er irreversibel – siden den bare kan oppheves av EU selv. Man kan spørre seg hvor mye EU-lovgivning kommisjonen faktisk har opphevet med sine forskjellige programmer for effektivisering av byråkratiet. Svaret er ingenting. EU-retten er derfor å sammenligne med et hjul med sperrehake, som klikkende i vei bare går i én retning: fremover. Det skjer en langsom og usynlig prosess for juridisk kolonisering, idet EU infiltrerer nesten alle politiske saksfelter. Det viktigste punktet er at EU deretter overtar herredømmet på alle saksfelt som unionen berører. En del av grunnlaget for Storbritannias medlemskap som ble avtalt i 1972, var nemlig at alle saker som involverer EU må gå til Luxembourg, hvor de avgjøres av EU-domstolen.

Domstolenes tendenser til juridisk aktivisme er en konstant kilde til irritasjon for britene. Skal EU f.eks. kunne bestemme at Storbritannia ikke kan ta stemmeretten fra straffedømte personer i fengsel? Johnson utelater dette velkjente eksemplet, men nevner flere andre.

At denne domstolen nøyde seg med det indre markedet, og sikret fri og rettferdig handel i EU, var nå én ting. Men vi er nå langt forbi det stadiet. Med Lisboa-traktaten er EU-domstolen gitt kompetanse til å hevde folks rettigheter i kraft av “Charteret om grunnleggende menneskerettigheter” i 55 punkter, inkludert merkelige rettigheter som det å kunne starte en skole, eller retten til å “satse på et fritt valgt yrke” hvor som helst i EU, eller retten til å starte en bedrift.

Dette er ikke grunnleggende rettigheter, slik vi vanligvis forstår dem, og tanken steiler ved hvordan de vil bli håndhevet. Tony Blair fortalte oss at han hadde unntak fra dette charteret.

Dessverre har ikke dette unntaket vist seg juridisk holdbart, og blant britiske jurister finnes det reell frykt for domstolens aktivisme. Jo mer EU gjør, desto mindre rom er det for nasjonale beslutninger.

Hvorfor skal ikke britene kunne gjennomføre et trafikksikkerhetstiltak som franskemennene er imot? spør Johnson, innen han nevner den varmeste politiske poteten av dem alle.

Noen ganger ser allmennheten altfor tydelig sine egne folkevalgte politikeres avmakt – som i innvandringsspørsmålet. Det forarger dem. Det har ikke så mye med omfanget å gjøre som med den manglende kontrollen. Det er dette vi mener med tap av suverenitet – det at folk ikke har muligheten til å kvitte seg med dem som styrer livene deres gjennom valgsystemet.

De potensielle konsekvensene er skumle, og de kan iakttas over store deler av Europa.

Vi ser at folk fremmedgjøres fra den makten de selv skal kontrollere, og jeg er sikker på at dette bidrar til en følelse av manglende engasjement, til apati, til den oppfatning at alle politikerne er av samme ulla og ikke kan forandre noenting, samt til fremveksten av ekstremistpartier.

Grekernes de facto tap av suverenitet i en vanskelig situasjon bekymrer Johnson, men det bekymrer ikke EU.

Og nå vil EU gå enda lenger. Det sirkulerer et dokument i Brussel kalt “The Five Presidents Report”, hvor lederne for de forskjellige EU-institusjonene kartlegger måter å redde euroen på. Det hele handler om enda mer integrasjon: sosial union, politisk union, budsjettunion. I en tid hvor Brussel burde delegere makt, sentraliseres stadig mer av den, og det er ikke til å unngå at Storbritannia blir påvirket.

Artikkelforfatteren roser Cameron for å ha gjort sitt beste under forhandlingene, men er ikke fornøyd. Heller ikke britisk lovgivning med sikte på å gjenvinne suverenitet som EU-medlem, tror han kan gjøre stort annet enn å stikke midlertidige kjepper i EU-hjulet.

Konklusjonen gir seg selv:

Forandringen vi trenger kan bare besørges på én måte, og det er ved å stemme for å forlate EU, for hele EUs historie viser at det bare er når en befolkning sier nei at unionen virkelig lytter. Det fundamentake problemet gjenstår: at de har et ideal som vi ikke deler. De ønsker å skape en virkelig føderal union, mens de fleste briter ikke ønsker det.

Skremselspropagandaen vil snart komme for fullt:

I løpet av de neste ukene vil vi få høre mye om risikoen ved dette alternativet. Risikoen for økonomien, risikoen for City of London, og så videre. Men selv om disse risikoene ikke kan avfeies fullstendig, virker det sannsynlig på meg at de overdrives. Vi har hørt slike ting før, om beslutningen om ikke å bli med i euroen, men det motsatte viste seg å være tilfelle.

Noen er betenkt fordi skotske politikere truer med å kreve ny folkeavstemning om uavhengighet, men lite tyder på at de vil stemme annerledes enn engelskmennene, sier Johnson. Andre er betenkt fordi de frykter en svekkelse av Europas geopolitiske rolle. Men har Putin blitt noe mindre dristig fordi Storbritannia er med i EU?

Ei heller er argumentet om “en plass ved bordet” gyldig for Johnson:

Fremfor alt vil vi bli fortalt at det vil være best for oss å bli igjen i EU på grunn av “innflytelsen” vi har, uansett hvilke demokratiske mangler unionen har. Dette overbeviser meg mindre og mindre. Kun fire prosent av dem som jobber i EU-kommisjonen er britiske statsborgere, selv om Storbritannia har 12 prosent av EUs befolkning. Det er ikke klart hvorfor kommisjonen har bedre forutsetninger for å forstå det britiske næringslivets behov, enn de utallige tjenestemennene i UK Trade & Investment eller i departmentet for næringsliv, utdannelse og innovasjon.

Mange små land har handelsavtaler med EU. Skulle ikke Storbritannia klare det samme?

Hvis de som vil forlate unionen, vinner, vil det utvilsomt bli nødvendig å fremforhandle en lang rekke handelsavtaler svært raskt. Men hvorfor skulle det være umulig? Vi er blitt så vant til barnepiken i Brussel at vi også er blitt som barn: ute av stand til å forestille oss en selvstendig fremtid. Vi pleide å administrere det største imperiet verden noen gang har sett, og det med en mye mindre innenlands befolkning og relativt få offentlige tjenestemenn. Er vi virkelig ute av stand til å inngå handelsavtaler? De eksisterende traktatene vil være gjeldende i minst to år.

Tanken om et føderalt Europa er en edel tanke, skriver London-ordføreren. Det skulle sikre freden. Men dette er “bare et annet syn på hvordan Europa bør bygges”, sier han, og det er ikke en tanke som britene deler. Det er ellers ingen grunn til at freden skal ryke uten Storbritannia i EU.

Johnson hevder altså at han står på skuldrene til det tjuende århundrets største statsmann:

Uansett hva som skjer, må Storbritannia være til støtte for sine venner og allierte – men i samsvar med de retningslinjene som opprinnelig ble fremmet av Winston Churchill: engasjert i Europa og tilknyttet, Europa men ikke absorbert av Europa – ikke innbefattet. Vi har brukt 500 år på å prøve å hindre kontinentale europeiske stormakter i å samle seg mot oss. Det er ingen grunn til at det skulle skje nå (hvis alle er fornuftige), men all grunn til vennlige relasjoner.

Johnson maner til samhold etter folkeavstemningen, også internt i det konservative partiet. Og igjen hyller han Cameron, som nærmest motstrebende er vitne til at han har åpnet for en mulighet han innerst inne ikke ønsker:

For mange konservative har dette vært en ganske opprivende sak allerede. Mange av oss er dypt splittet inne i oss, og vi er splittet mellom oss. Vi vet at vi ikke er enige om substansen i saken, men jeg håper vi alle kan være enige om å konsentrere oss om argumentene – å ta ballen og ikke mannen.

Når det hele er over, ønsker vi et resultat, for deretter å komme oss videre og samle oss rundt David Cameron. Vi vil fortsette å skaffe bedre jobber, bedre boliger, bedre helse, bedre utdanning og bedre livskvalitet for velgerne våre, som (la oss si det som det er) ikke alltid anser EU som det viktigste her i verden.

Det er kun takket være statsministeren, hans mot og hans energi, samt det faktum at han vant et flertall for den konservative regjeringen, at vi i det hele tatt har en folkeavstemning.

Storbritannia er fortsatt et ledende land på mange områder, fortsetter Johnson. Næringslivet går f.eks. bra, ikke minst teknologiselskapene. Man skal med selvtillit rette blikket mot verden.

Det er nå på tide å gå i spissen for disse produktenes og tjenestenes suksess, ikke bare i Europa, men også i vekstmarkedene verden over. Dette er øyeblikket for å være modig, for å nå ut – og ikke for å klamre seg fast til skjørtekanten til barnepiken i Brussel, og overlate samtlige avgjørelser til noen andre.

Men at the end of the day er det ikke teknologi som er britenes gave til verden:

Vi har gitt verden så mye både av ideer og kultur, men den mest verdifulle britiske eksporten, den vi er mest kjent for, er den som er nå i økende grad står på spill: det parlamentariske demokratiet – måten folket uttrykker sin makt på.

Denne muligheten til å stemme for virkelig forandring i Storbritannias forhold til Europa, kommer ikke tilbake. Dette er den eneste muligheten vi noen gang vil få til å vise at vi setter pris på selvbestemmelsesretten.

Alternativet som noe fremholder som det tryggeste, mener han ikke ser lyst ut. Trygghet er vel ikke alt?

Et avstemningsresultsat i favør av å bli igjen i unione, vil i Brussel bli oppfattet som grønt lys for mer føderalisme og nedbryting av demokratiet.

Johnson avslutter kledelig beskjedent:

I løpet av de neste ukene vil oppfatningene hos folk som meg telle mindre og mindre, for valget ligger hos dem som virkelig er suverene – folket i Storbritannia. Og når det gjelder dets egen suverenitet, vil folket pr. definisjon få rett.

Londons fremste borger har rett i at hans stemme ikke har noen større vekt i valgurnen enn en hvilken som helst annen, men det er åpenbart at han har innflytelse på mange menneskers beslutning. Når han påkaller britenes historiske rolle som demokratiforkjempere og sier at en utmarsj fra unionen er i samsvar med øyrikets finest traditions, vil det utvilsomt vinne gjenklang hos endel av velgerne. Spørsmålet er hvor mye av Old Britain som er intakt. Svaret kan være egnet til å overraske.

The Telegraph