Den franske nasjonalforsamling har ikke bare forlenget unntakstilstanden med tre måneder. Den er i ferd med å inkorporere unntakstilstanden i grunnloven, slik at unntaksbestemmelse er unndratt prøving av domstolene. Det markerer en radikal endring av rettstilstanden i Frankrike og setter Patriot-loven i USA i skyggen.

Det finnes forløpere for lovendringen. Frankrike utkjempet en svært blodig og brutal krig i Algerie på 50-tallet. Krigen flyttet seg over på fransk territorium. Det er ikke tilfeldig at dagens unntakslov er vedtatt i 1955.

På 90-tallet tok salafistorganisasjonen GIA terroren til Paris fordi Frankrike støttet militærstyret som førte krig mot salafistene i Algerie. Frankrike har derfor noe å bygge på når unntakstilstanden tas inn i grunnloven.

On Feb. 8, the National Assembly approved the first article of a draft constitutional amendment that would see the state of emergency measure — which exists as a separate law — enshrined in the French Constitution. The late Monday night vote, by an overwhelming 103 to 26 votes, was the first in a series of steps before the constitution is finally amended, a process that should take weeks as the package of measures moves from the lower to the upper houses of Parliament. The procedure may be complicated, but the implication is clear: Enshrining the state of emergency provision in the constitution gives the executive branch extraordinary powers — at the cost of the judiciary — since it protects the measure from legal challenges.

Statsborgerskap

En ny lov står for tur som vil ta det franske statsborgerskapet fra personer med dobbelt statsborgerskap som er dømt for terror. Justisminister Christiane Taubira trakk seg i protest mot loven, som ser ut til å gå gjennom. Det neste logiske skritt er å ta statsborgerskapet fra personer som dømmes for terror. Man kan argumentere med at de har brutt samfunnskontrakten ved å slutte seg til en krig mot Frankrike. Det var denne tankegangen som lå bak USA begrep “illegal combatants” om Taliban og al-Qaida. Guantanamo ble opprettet for å slippe å gi dem juridiske rettigheter.

I tilfellet Frankrike vil spørsmålet være: Hvor skal mennesker som er fratatt statsborgerskapet sendes? Foreløbig vil et slikt skritt vekke motstand, men det ligger implisitt i forslaget om å strippe en terrordømt med dobbelt statsborgerskap.

Mohammed Merah

Den nye omdreiningen i Frankrikes terrorbekjempelse kom med Toulouse-terroristen Mohammed Merah som drepte soldater og jødiske skolebarn i 2012.

Following the 2012 Toulouse shootings, when lone gunman Mohamed Merah killed seven people in southern France, a new anti-terrorism law cracking down on French nationals training in overseas terrorist camps was passed. The law provided authorities sweeping powers to monitor telephone and Internet data, but it did nothing to stem the tide of Frenchmen traveling to Afghanistan, Pakistan, Yemen, and the new jihadi badlands of Syria. Shortly after the January 2015 Charlie Hebdo attacks, Parliament rushed through a new round of tough anti-terrorism laws — dubbed “the French Patriot Act” — which included travel bans on anyone suspected of planning a jihadi trip abroad.

Den nye legale opptrappingen har derfor en forhistorie. Den kommer som svar på en reell trussel, en trussel som bare har vokst i styrke.

Kritikerne

Men det finnes en indre opposisjon i demokratiene som ser demokratiets svar på terror som et større problem en terroren selv.

Ettårsmarkeringen for Charlie Hebdo-massakren ble etterfulgt av en demo som protesterte mot en forlengelse av unntakstilstanden. For en bestemt del av fransk venstreside er det lettere å mobilisere mot staten enn terror. Særlig når denne staten i deres øyne blir mer høyreorientert.

I Frankrike kalles det droitisation –  som er noe mer enn høyredreining: hele politikken endrer karakter.

Det Manuel Valls og Francois Hollande var mot da Nicholas Sarkozy styrte, er de nå for. Men ellers hadde de falt av den politiske vogna.

Demokrati vs rettigheter

Det har ikke forfatteren av essayet i foreign policy, Leela Jacinto, noe svar på. Hun deler kritikken til Amnesty og Human Rights Watch som heller ikke vurderer den liberale statens dilemma stilt overfor terror fra en fiende som fører asymmetrisk krig i våre egne gater.

Hun konstaterer at Frankrike dreier mot høyre og får mer drakoniske lover. Men hvis det er folks krav, hvordan vil kritikerne løse dilemmaene innenfor en demokratisk ramme? Står menneskerettighetene til terrormistenkte over demokratiet, blir spørsmålet.

Deres svar er åpenbart ja. Men dette er en form for toleranse som borgerne ikke finner seg i. Jfr britenes indignasjon over at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg vil tvinge Storbritannia til å gi straffedømte stemmerett.

Hele EU og Menneskrettskonvensjonen legger opp til at de står over det nasjonale demokratiet. Det vil neppe holde når stater utsettes for terror fra en indre fiende.

Frankrikes eksempel er derfor vel verdt å studere.

Knuser egg

Når stater reagerer på en trussel, legges hensynene til side. Menneskerettsgrupper reagerer på hvor fattig resultat alle husransakelsene har gitt. Det står ikke i forhold til bruddene på privatlivets fred.

Under the controversial 1996 anti-terrorism statute known as association de malfaiteurs terroriste, or “terrorist criminal association,” thousands have been arrested and hundreds convicted. Prosecutors have sought and won convictions not by proving the existence of a terrorist plot, but by simply showing “participation in a grouping or an agreement established with a view to the preparation” of a terrorist act.

Defense lawyers complain their clients have been declared guilty of “address book” crimes. Worse, this paint-by-numbers scheme only accelerated the flow of young, mostly Muslim, men into notorious French prisons such as Fleury-Mérogis, where, ironically, they have associated with hardened criminals-turned-jihadis, emerging from the system more dangerous than they were before they entered. It’s a recurring pattern in French jihadis’ profiles, one that has created radicalized networks that have included the Charlie Hebdo gunmen, Saïd and Chérif Kouachi, and their friend Amedy Coulibaly, who attacked a Paris kosher supermarket.

The latest post-attack security rethink takes police powers to new heights. Since the state of emergency was declared in November, police have conducted more than 3,200 house searches without warrants, imposed some 400 assigned residence (a form of house arrest) orders, and closed numerous mosques and businesses. That’s a heck of a lot of French lives — overwhelmingly Muslim lives — disrupted. These include people who now say they have been fired from jobs due to the stigma of a house search or arrest, though that was never cited as the reason for dismissal. Those placed on assigned residency have to report to a police station as often as three times a day and require special permission to travel beyond a certain area. All these house searches and arrests have resulted in the launch of only 25 criminal investigations, of which 21 were under an “apology of terrorism” offense — which is actually a poor apology of a law.

Forfatterinnen mener handlemåten er kontraproduktiv. Den produserer jihadister. Men en stat er ikke noe teselskap, det er ingen pedagogisk institusjon. En stat har monopol på vold. Hvis noen utfordrer denne retten, vil staten svare med å utvide sine fullmakter.

Demokratiet kan være brutalt

Det er denne brutaliteten skjult i statens humanitære ansikt som dagens liberale mennesker har vanskelig for å forstå.

I stedet produserer de rapporter på løpende bånd.

A Feb. 4 Amnesty International report, titled “Upturned Lives: The Disproportionate Impact of France’s State of Emergency,” provides damning insight into the recent excesses and violations committed by the authorities. The 40-page report cites a number of cases, including a jaw-dropping police search of a women’s shelter on Dec. 8. The only official at the shelter that night was a young woman, identified as Virginie, who “did not understand why the shelter had been searched,” the report dryly notes. Neither can I, for that matter.

Hva var grunnen for å raide et krisesenter for kvinner? Jo, flere av konene til Syria-krigere bodde der. Det er legitim grunn, men ikke for menneskerettsaktivistene. De lever i et grenseløst univers. I den virkelige verden voktes grensene av en stat, og denne staten håndhever nå nye og strengere lover. Uten fysiske grenser heller ingen effektive lover. De to henger sammen og er avhengig av hverandre.

Den operative leder for Paris-terroren Abdelhamid Abaaoud skrøt av at han kunne bevege seg fritt rundt i Europa. Han lot seg filme i Syria, og var velkjent av sikkerhetstjenester. Likevel kunne han reise tilbake til Paris og lede angrepene fredag 13. november. Det om noe viser sammenhengen mellom grenseløse rom og terror, mer enn de to passene som ble funnet etter selvmordsbomberne.

Schengen gir terroristene et grenseløst rom, og den dagen folk forstår sammenhengen vil de forlange at den sies opp med øyeblikkelig virkning. En slik erkjennelse er underveis.

Kontraproduktivt?

Kritikerne av denne utviklingen protesterer og sier at muslimene i Europa radikaliseres eller mister lysten på å samarbeide med myndighetene når de mistenkeliggjøres på denne måten.

The state of emergency has raised widespread concerns of further stigmatization and discrimination of France’s already marginalized Muslims. This, as security and human rights experts note, is not helpful. “Practices that discriminate against Muslims are counterproductive as well as reprehensible and unlawful, alienating French Muslims and undermining cooperation between Muslim communities and law enforcement efforts that could assist in identifying local terrorism threats based on radical Islam,” said a Human Rights Watch statement. Focusing on mosques and Muslim community associations makes little sense: Islamic State ideologues exhort young people to avoid mosques and community centers where Muslim community elders have little sympathy for its nihilist brand of Islamism.

Men har de noen gang viste vilje til å strekke ut en hånd og samarbeide med myndighetene? Hvis det hadde vært tilfelle ville ikke situasjonen vært så prekær. Den muslimske befolkningen setter lojalitet innad høyere enn lojaliteten til storsamfunnet rundt dem. Det er et trist faktum i alle vestlige land. Derfor er ikke sympatien fra den innfødte befolkningen særlig stor. De har registrert fakta.

Staten bryr seg ikke. Staten er amoralsk. Når den står overfor en trussel bruker den de verktøy den rår over: Lover, fullmakter, avlytting, overvåking, arrestasjon, innesperring.

Jacinto siterer Olivier Roy som mener jihadisme er en form for ungdomsopprør og må forstås og behandles som det. Derfor er det nytteløst å forfølge moskemiljøene, mener han. Men dynamikken er litt mer komplisert. Det kan være rekruttering skjer i randsonen av moskeene, selv om det er forskjell på dem. Men moskeene danner en ramme for radikalseringen, slik moskeene representerer en annen verden enn det franske samfunn. Alt er kontekst. Så lenge moskeene er counterpoint til Frankrike vil de fungere som fremmedgjørende.

Det er noen helt klare sammenhenger mellom antall muslimer i et land, antall moskeer, lovlige eller ulovlige, og radikalisering. Gilles Keppel er ute med en ny bok som viser hvordan jihadismen har vokst ut av konservativ sunni-islam.

Oppgavene og truslene er store. I mellomtiden gjør staten bare det den alltid gjør når den angripes: Den forsvarer seg.

Paris Is on Wartime Footing

Frontbillede: Propalestinske demonstranter ved statuen på Place de la Republique 14. juli 2014. Hakekors på Frankrikes symbolske hjerte er et uttrykk for en skjending av Frankrike som nasjon, og vil før eller siden utløse en reaksjon.