Før jul ble Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug utnevnt til innvandrings- og integrasjonsminister. Hun fikk i oppdrag å fremme forslag til innstramminger i asylpolitikken. Kun Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet sto utenfor et bredt forlik på Stortinget, som ba regjeringen utarbeide et slikt forslag.

Listhaug er fra Sunnmøre, et kystområde kendt for hårdtarbejdende, standhaftige mennesker. Allerede som landbruksminister gjorde hun seg bemerket ved å si at norsk landbruk er kommunistisk gjennom alle subsidier. Det var som å kaste hansken til venstresiden.

De har plukket den opp og erklæret hende krig.

Norge mottok døjt 31.000 asylanter i fjor. I år spår utlendingsmyndigheterne at der kan komme opp mot 100.000. Det som fikk samtlige partier på Stortinget til å be om innstramminger var situasjonen på grensen mot Russland. Der strømmet det i løpet av noen uker flere tusen mennesker inn. Bakdøren inn til Norge ble annonseret på facebooksider. Folk kom helt fra Pakistan.

I romjulen la Listhaug frem 40 forslag til innstramminger. Arbejderpartiet var positive. Men de politisk korrekte og mediene har forstået at hvis forslagene går igennem vil det bety en kursomlegging. Det gjelder derfor å stanse Listhaug og med et slikt godt formål er alle midler tillatt.

Venstrefløjen tyr til det ultimate våpen når det gælder å stanse en politikk de misliker. Det er å gøre angrepene personlige. Listhaug får besked om at hennes politikk gør det samme med asylantene som det som skete med Anne Frank.

Slik lød introen til Debatten i statskanalen NRK torsdag:

-Seks dager etter at vi fikk nye strenge regler, stanser asylstrømmen ved Storskog helt opp. Denne uka ble folk satt på bussen tilbake til Russland. Biskopen er nå redd for at vi utsetter barna for det samme som Anne Frank. Sylvi Listhaug svarer: Dette er måten å være rettferdig på.

Storskog er grensestasjonen mot Russland. Stikkordet her er selvfølgelig “det samme som Anne Frank”. For venstrefløyen og de politisk korrekte kører alle “tog” med endestasjon Auschwitz.

NRKs behandling av Listhaug er en perfekt illustrasjon på hva Hans Hauge skrev i Berlingske under tittelen Fascismens fristelser.

Jeg har aldrig oplevet en tid, hvor venstrefløjen ikke fik sin identitet ved at kalde fjenderne fascister. Fascismen er venstrefløjens konstruktion af andethed. Den skal hele tiden holde konstruktionen i live for ikke selv at dø. Det skyldes, at venstrefløjen intet er i sig selv, idet den har opgivet tanken om, at klassekampen med socialismen som middel vil føre til det klasseløse samfund.

I stedet for sosialismen kæmper globalister, venstrefløj og politisk korrekte for en ny utopi, som bygger på at vore samfund må ta imot alle nødstedte, især muslimske unge mænd. Det er en mærkelig asymmetri ude og går: Listhaug er blond, urnorsk. Det er suspekt. Hun tilskrives de verste motiver, selv om hun er lett at læse: Hun liger countrymusik, og Ayn Rand. Men i tillægg bærer hun et kors rundt halsen. Hun er kristen. Så hades hun som pæsten.

Men fremmede som vi intet aner noget om, de ønskes velkommen. Hvis Listhaug forsøger seg med å utvise mennesker tilbake til Russland, som ofte har boet der i årevis, så hentes Auschwitz frem. Det gøres av medier som ikke bryr seg synderlig om jøder, hverken levende eller døde.

Det lyder overspændt, men hele asyldebatten har fått religiøse overtoner. Medierne ved selvfølgelig hva de gør når de bruker Anne Frank mot en norsk statsråd. De håber hun skal knække.

Men Listhaug har på kort tid blitt meget populær blant nordmænd. De forstår at det i virkeligheden er dem selv det handler om.