Barack Obama er den fremste representant for politisk korrekthet, og som sådan legemliggjør han alle dens motsetninger. I sin siste State of the Union-tale viste han at han intet har lært gjennom syv år.

Han beklaget at han ikke hadde klart å bygge bro over de politiske motsetningene. Det var en av hans “few mistakes”, det at “rancour” (ikke “hat”, NRK, snarere nag og bitterhet) og splittelse fortsatt preget nasjonen. Men Obama er helt ute av stand til å se at han selv er en del av problemet, at splittelsen og polariseringen har økt under hans to perioder.

Uten evne til selvkritikk

Også på dette punkt er han den klassiske politiske korrekte: Helt uten evne til å se seg selv og likevel, eller desto mer, full av fordømmelse av “de andre”.

Fenomenet er interessant å observere, for det er samme dynamikk i USA som i Europa. Politisk korrekthet er selvrefererende. Det “snakker” ikke med virkeligheten og merker det ikke selv. Den er autistisk.

Vi kan derfor gå gjennom talen slik Jennifer Rubin gjør det i Washington Post og nikke gjenkjennende. Akkurat slik fremstiller sosialdemokratene og venstresiden politikken: Moralisering har erstattet politikk, og med moraliseringen kommer fordømmelsen av politiske motstandere, helt inntil fortapelse.

IS ingen eksistensiell trussel?

Ett punkt kan eksemplifisere Obamas isolerthet og cut-off fra virkeligheten. Da han snakket om IS. De utgjorde ingen eksistensiell trussel mot USA, sa Obama. De truet ikke nasjonen.

Det er ganske uamerikansk å si dette i talen til nasjonen, få uker etter at et pakistansk par gikk amok på mannens arbeidsplass og drepte for fote i jihads navn.

Uttalelsen ble møtt med taushet. Ingen klappet.

Dette er inntryk og observasjoner vi ikke får av norske medier. De er helt Obama.

Det er derfor ikke bare USA som har et problem.

Klarere ser vi enn før..

Men Obama har fått oss til å se klarere hvilke trussel som truer oss – islamismen  og ureformert islam – og hvordan politisk korrekthet avvæpner oss og gjør oss til fellow travellers med islam.

Ikke noe står stille når angrepene tiltar. Man må velge: Enten har man en kognitiv evne som man klarer å bruke politisk, eller man gjentar sprøyt.

Selv liberale New York Times har problemer med Obamas syn på islam og terror.

Avisens Peter Baker avslørte før talen ble holdt at Obama i en krets av utvalgte kommentatorer sa at IS ikke var noen eksistensiell trussel. Hans medarbeidere er klar over at slike synspunkter svekker presidentens autoritet på et tema som de fleste føler angår dem.

Presidenten må føle seg sikker i sin overbevisning når han gjentar dette i et orienteringsmøte.

In a recent off-the-record meeting with columnists, he emphasized that the Islamic State, also known as ISIS or ISIL, did not threaten the United States in a fundamental way, according to people who were in the room.

As a result, he said, the danger does not merit an all-out military response involving American ground troops. He would send significant numbers of those forces to the Middle East, he added, only in the event of a terrorist attack in the United States so catastrophic that it all but paralyzed the country with fear.

At Obama likevel sier dette i sin siste tale til nasjonen tyder på én av to ting: Enten at han ikke lytter til sine rådgivere, eller at de er like omsluttet av en boble som ham selv.

Lærer ikke

Det rekker med å lese New York Times for å forstå at dette ikke blir godt mottatt. Hvis nasjonen har en commander in chief som ikke har forstått hvem og hva fienden er, er USA ute og kjøre.

Peter Baker fortsatte fortrøstningsfullt:

The president is more careful about expressing such an analysis in public, acutely aware that his past comments have made him look as if he was underestimating the threat. When Mr. Obama at first called emerging groups like the Islamic State the “J.V. team” of terrorism, he looked as though he did not grasp its lethal reach after it seized parts of Iraq and Syria. When he more recently said the group had been “contained,” he looked as if he was out of touch, given the attacks in Paris and San Bernardino that followed.

His initial measured — some said passive — public response to those attacks further undermined public confidence, and even Democrats complained his strategy was inadequate. Polls afterward showed that most Americans disapproved of his handling of terrorism, once a political asset.

Kritikken er forsiktig. Men den er tydelig nok for den som vil se.

Demokratene taper det politiske initiativet. Det samme gjør sosialdemokrater og venstresiden i Europa. De er ute av stand til å ta inn over seg trusselen.

Falske symmetrier

I stedet går de løs på høyresiden. Donald Trump kommer demokratene til hjelp. Han har til og med fått skylden for at IS har vokst. Obama sa i natt at de som snakker om WWIII løper IS sitt ærend. Akkurat samme argumentasjon bruker meningseliten i Norge: Det er en symmetri mellom ytre høyre og IS. Vi må ikke bekrefte IS sitt fiendebilde ved å si at Vesten er i krig.

Men for hvert angrep synker overbevisningens kraft.

Som garant for verdensfreden hviler ansvaret ekstra tungt på USA: IS er ikke noe juniorteam og de utgjør en eksistensiell trussel.

Når man hører Obama uttale seg forstår man bedre hvorfor han ikke dro til Paris for å delta i den store Je suis Charlie-marsjen søndag 11. januar 2015. Han er ikke Charlie.

Terror er et PR-problem

Peter Baker hadde en avsløring til, som senere ble strøket fra artikkelen, men da var skaden skjedd:

He stunned many Americans when the New York Times reported (and later excised), “In his meeting with the columnists, Mr. Obama indicated that he did not see enough cable television to fully appreciate the anxiety after the attacks in Paris and San Bernardino, and made clear that he plans to step up his public arguments.” Other reports have confirmed that the president and his top aides see terrorism as a PR problem.

La det synke inn: -Yes we can! og -Make a diffrence-presidenten himself sier etter syv år i stolen at han ikke ser så mye på tv og derfor ikke helt forstår angsten og uroen etter terrorangrepene i Paris og San Bernardino. Hans eget land.

Da har man strøket.

Når man tar inn over seg denne innstillingen er det mye annet som blir forståelig, som bagatelliseringen av angrepet på det amerikanske konsultatet i Benghazi. Det var så lett å ha en antimuslimsk video å skylde på, for Obama hadde selv sagt i FN: – Fremtiden må ikke tilhøre de som krenker Muhammeds navn.

Syndebukker

Siden Obama ikke tar islams skyggesider alvorlig kan han klandre de som gjør det og hevde at de er monomane og egger til splid og polarisering.

Dette er samme holdning som dominerer norsk debatt. Man har gitt seg selv et moralsk overtak.

Folk må forstå disse mekanismene og hvordan de lammer politisk debatt. Ellers kan terror skape mobbtendenser også blant dem som reagerer.

Det at andre bruker moralisme som maktinstrument  betyr ikke at man kan klare seg uten moralske prinsipper.

Historieløs

Obama kan si at han vil rekke ut en hånd, men det streifer ham ikke at han har kuttet av de andres.

After seven years of accusing Republicans of everything from “social Darwinism” to putting party above country, he now insists we “need to fix our politics.”

Dette kunne vært sagt av en norsk Ap-politiker:

When he now says, “It doesn’t work if we think the people who disagree with us are all motivated by malice, or that our political opponents are unpatriotic”, it is hard to take seriously.

Først skaper man en stråmann man kan bruke til å henge motstanderne med, og når man blir trengt av begivenhetene og trenger komme med et initiativ, sier man at det er tid for en utstrakt hånd.

Stråmenn

Obama bruker uten blussel stråmenn for å vise at kritikernes strategier i utenrikspolitikken er feil.

He still swings at straw men: “We also can’t try to take over and rebuild every country that falls into crisis.  That’s not leadership; that’s a recipe for quagmire, spilling American blood and treasure that ultimately weakens us.  It’s the lesson of Vietnam, of Iraq – and we should have learned it by now.”

Obama høres nesten ut som en gammel SF’er som påstår at alt USA gjør er å være cowboy og tro at boots on the ground er svaret på alle problemer. For å få en slik dialog-linje til å gå opp må han redusere trusselen fra IS.

Kald som en fisk

Når man vet hvilken betydning krigen i Syria vil få for Obamas ettermæle og ikke minst, hvilken betydning det har hatt for regionen, og Europa, er måten han avfeier den på, helt utrolig:

His surreal declaration about Syria — “We’re partnering with local forces and leading international efforts to help that broken society pursue a lasting peace” — ignores the massive suffering, the encampment of the Islamic State and presence of pro-Assad and Russian forces. He seems entirely oblivious to the disasters, unmoved by our loss of influence. The hundreds of thousands dead in Syria got no mention.

Den kjente britiske forskeren Paul Collier var og holdt foredrag på Universitetet i Oslo rett før jul. Han sa svaret på flyktningtragedien ligger i nærområdene. De må få utdannelse og arbeid hvor de bor. Men Jordan nekter syriske lærere å undervise i Jordan. Det står en stor industripark klar til bruk i Jordan, med vann og strøm og det hele. Europeiske bedrifter kunne fått incentiv til å flytte produksjonen dit. Syrerne kunne tjent sine egne penger.

I stedet blir de hentet til Europa hvor de blir sosialklienter. Er det å hjelpe?

Bedstemor til salgs

Venstresiden har lenge hevdet at privatisering er det samme som å sette ut bedstemor på anbud. Obama bruker samme skremselstaktikk. Man maler fanden på veggen.

Sixth, Democrats are ready to play another round of “granny over the cliff” scare tactics. (“Social Security and Medicare are more important than ever; we shouldn’t weaken them, we should strengthen them.”) You would never know we have a massive debt. He’s given up on that, and has no plans to address it.

Hvis man kan si ja til det meste og de fleste er det ikke noe problem. De røde har vennet ikke minst den unge generasjonen til at “det ikke er noe problem”. Innvandrere får også raskt den oppfatningen.

En dag kommer hvor politikerne må si nei. Hvordan vil det bli mottatt?

Ta den ring

Derfor forbereder politikerne som har hatt ansvaret seg på hvordan de skal få vridd seg unna ansvaret og gjøre en ny start, sammen med de andre, men på egne premisser.

Hvor lenge kan bilen gå før den går tom på drivstoff?

Drivstoffet i politikken er tillit, og den er for nedadgående.

Finally, his cheery tone and “everything is getting better” tone is totally at odds with the national mood. Most Americans think the economy is not vibrant, watch the U.S. getting kicked around the world, and have seen no real effort to address cronyism. (Break up the big banks? End energy subsidies?) The contrast between his serenity and candidates on both sides channeling public anger is dramatic.

Har han levert?

Foto: Ansiktet er alt annet enn triumferende, til å være presidenten i verdens mektigste nasjon. Snarere er det resignert og innadvendt. Obama vet at han snart er historie og at andre skal felle dom over ham.

Politikken blir “spin”, ikke hvordan den er, men hvordan den fremstår. Hvor lenge kan tryllekunstneren få publikum til å tro at han kan trekke en kanin opp av hatten? Mitt inntrykket er at stemningen i nasjonen på ingen måte gjenspeiles i mediene. De lever i separate virkeligheter.

Crunch time, sier amerikanerne. Har han levert? Hvis han kunne tatt et oppgjør ville han vist at han hadde politisk mot. At han hadde vokst. Men dette var nærmest det motsatte. Obama har ikke lært.

Parallellen til Europa er ikke god. Amerikanerne har nå fått en levende politisk debatt som Europa mangler. På tross av mediene. Det er nettopp mangel på debatt som er et dårlig tegn for Europa.

Europa har mye å lære av USA. Årets valg blir et skjebnevalg og kanskje i enda høyere grad for Europa.

https://www.washingtonpost.com/blogs/right-turn/wp/2016/01/12/state-of-the-union-a-president-out-of-touch-out-of-ideas/

https://www.washingtonpost.com/blogs/right-turn/wp/2016/01/12/obama-is-unfazed-by-threats-unless-theyre-existential/?wpmm=1&wpisrc=nl_popns