Vår datter er blitt utsatt for systematisk trakassering og beføling av to muslimske gutter i samme klasse. Våre forsøk på å få assistanse fra skolen og de offentlige etatene ga oss et lite glimt av den frustrasjonen vi tror moren til jenta på 13 som døde i disse dager opplevde i sin søken på hjelp.

Vår datter går i 1. klasse på barneskolen. Det var særlig én gutt som var aktiv i trakasseringen og som ikke lot seg stoppe. Som uerfarne foreldre stolte vi på skolen som ga oss klar beskjed om at alt som hadde med mobbing å gjøre skulle håndteres gjennom skolen. Vi fulgte dette lojalt men opplevde ikke noen bedring på situasjonen. Vi ga skolen alle muligheter til å løse problemet, men var forsiktige i vår fremferd da vi var redde for å få lærere og skolen mot oss (dvs mot vår datter).

Selvfølgelig forsøkte vi å skåne datteren vår ved også å hente henne tidlig, og være mye tilstede på skolen. Etter ett halvt års tid gikk vi igjen til lærere men de “kunne ikke gjøre noe som kunne virke stigmatiserende mot gruppen” (muslimer).

Foreldrerådets Arbeidsutvalg (FAU) rolle

Neste skritt var forsøk på å ta opp problemet på generelt grunnlag via FAU da vi mente å ha sett en systemfeil som kanskje kunne lukes ut uten at vi gikk direkte inn i vår sak og at det dermed kunne bli lettere for alle parter. FAUs representant lovet oss anonymitet men valgte likevel å «oute» oss til rektor.

Rektor fortalte FAU-representanten at lærerene følte at vi hadde gått bak ryggen på dem. Og fremdeles skjedde ingenting i trakasseringssaken mot vår datter. Dette medførte en betydelig slitasje for oss, for vi antok nå at vi var tagget som rasister hos rektor og lærere og fryktet at det skulle gå ut over vår datter og foreldre-skole samarbeidet.

Guttens foreldre ante ingenting

Etter noen måneder til valgte jeg å oppsøke foreldrene til en av gjerningsmennene fordi jeg ikke ønsket at min datter skulle måtte slite med forholdet inn i 2. klasse. Foreldrene var hyggelige men meget opprørt over at skolen ikke på noe tidspunkt hadde kommunisert saken til dem. De ønsket jo ikke å ha en vanskelig sønn!

Tenk litt på det – i en seksuell trakasseringssak som er tatt opp med skolen slik skolen ønsker, og til rektor via FAU blir intet gjort på nesten ett år og overgripers foreldre bekrefter at så er tilfelle!

Hele saken kunne vært løst på et tidlig tidspunkt hadde bare kontaktlærer gitt guttenes foreldre beskjed om problemet.

Nakenfotografering

Etterhvert begynnte vi å få nyss i andre saker på skolen som involverte muslimske gutter som ikke kunne ta et nei for et nei, og andre forhold som ufrivillig stripping og nakenfotografering av jentes kjønnsorganer. En av foreldrene er politi og var ikke nådige i håndteringen.

Det høres kanskje ut som krisemaksimering, men dersom det er beføling i 1. klasse, hva skjer da i 7. klasse om intet gjøres? FAU var utelukket all den tid tilliten allerede var brutt, og vi følte heller ikke at vi kunne bruke lærere eller rektor.

Etter å ha satt meg litt mer inn i offentlige forhold forstod jeg at det sto mellom formell klage til skolen, alternativt kommunen, eller i siste instans Fylkesmannen hvor eneste aktuelle resultat var enkeltvedtak (som sitter veldig langt inne). Vi vurderte også å gå til pressen men lokalavisen stilte ingen spørsmål når en muslimsk gutt ble arrestert for å vifte med et meget troverdig lekevåpen og peke det på politiet under arresten.

Fylkesmannens sentralbordame har makt

Etter at jeg hadde fått summet meg litt kontaktet jeg Fylkesmannen per telefon for å søke råd. Jeg ønsket å se om det kunne være mulig å adressere problemet med at skolen så ut til å dysse ned saker som involverte muslimske gutter selv når det innebefattet beføling av jentene.

På sentralbordet presenterer jeg meg og ber om å få snakke med noen som kan bistå med mobbesaker på barneskolen. Jeg blir så bedt om mer informasjon og sier da at saken dreide seg om skolens unnfallenhet med muslimske gutter som seksuelt trakasserer jenter i 1. klasse. Etter en lang tenkepause begynner sentralbordamen å snakke og jeg hører at hun er innvandrer. Hun avslår å sette meg over og vil ikke informere meg om hvem rette adressat hos Fylkesmannen er.

Jeg forstår at jeg har tapt og føler meg virkelig dårlig behandlet, men et par dager tenkepause samt søk på internett gjør at jeg kan ringe tilbake å be om å bli satt over til navngitt person. Så holder jeg på å dette av pinnen: Fylkesmannens representant kjenner til saken! Dvs. hun vet at det er en som har forsøkt å komme i kontakt med Fylkesmannen – telefonvakten hadde informert om det i lunsjen og de hadde sittet og ledd godt av det! Etterhvert som jeg spurte om det heller var media jeg burde gå til ble samtalen straks mer profesjonell, og på direkte forespørsel fikk jeg vite at det ikke var mulig å gå direkte til Fylkesmannen med problemstillingen uansett.

I forbindelse med at den tretten år gamle jenta døde sa Fylkesmannens representant gråtende på TV at det er mulig å gå direkte via deres kontor. Men det valgte de altså ikke å informere meg om.

Uansett – om Fylkesmannens ansvarlige får nyss i at det muligens er systemsvikt som forsterker norske skolejenters problemer på skolen, så burde vedkommende ha vist noe mer interesse og i det minste gitt meg korrekt informasjon.

Beføling ikke seksuelt motivert sier Barnevernet

Barnevernet i Bærum avfeide problemstillingen min med at barn på det alderstrinnet ikke var seksuelt motivert og således ikke så farlig. Tygg litt på den.

Politisk korrekthet i skoleverket skader både grupper av gjerningsmenn (muslimske gutter) og offer.

Avmakt

Må foreldrene selv ta på seg jobben med å synliggjøre ukultur blant muslimske gutter som offentligheten nekter å ta tak i?

Hvorfor følger ikke skolen opp aktivt ved å kontakte foreldrene til barna det gjelder? Uavhengig av barnas etniske eller religiøse bakgrunn.

Skolen vil sikkert forsvare seg med at de har mobbing som et tema for utviklingssamtalene. Det skal krysses av for mobbing og så blir eleven i 1. klasse spurt om hun blir mobbet. Men det er vanskelig for en seksåring å forstå hva mobbing er. Skolens kompetanse på mobbing og trakassering virker å være prisgitt den enkelte lærers personlige definisjon.

Overgripere blir sjelden flyttet på og gruppetilhørighet (islam) gir en slags uforståelig immunitet – det er enklere at offeret flytter. Vi vurderte å flytte.

Det snakkes og snakkes om psykososialt miljø men når det kommer til stykket fremstår det hele som et ansvarsfraskrivende rammeverk. Mobbing har alltid vært en del av skolen og kommer nok alltid til å være det, men hele grupper kan ikke fritas av ren politisk korrekthet og misforstått godhet.