Krigen mot ekstremisme og terror er for viktig til å overlate til våre ledere. De forsøker fremdeles å finne minste motstands vei, i håp om å skåne. Krig er aldri behagelig.

Men som det sies: You may not be interested in war, but war is interested in you.

Fredag 11. desember kunne New York Times rapportere at Pentagon planlegger en rekke av baser over det nordlige Afrika og videre mot øst, for å demme opp for IS’ ekspansjon.

Obama er med rette kritisert for ikke å ha en strategi som virker overfor IS. Den oppskrytte koalisjonen er en papirtiger. Jordan, Emiratene og Saudi-Arabia har trukket seg ut. De bomber i Jemen, ikke Syria og Irak.

Bare “korsfarernasjonene” står igjen. Når USA ber Norge om hjelp er det for å vise bredde, men det er den bredden som IS ønsker. Hvis det bare er vestlige nasjoner som bomber vil det gi IS et godt propagandakort.

Det samme gjelder hvis Vesten skulle være så dum at det sender inn bakkestyrker, slik leder av E-tjenesten, Egil Grandhagen, gikk inn for i morges.

Rent militært er det riktig: Hvis IS skal slås militært må det bakkestyrker inn. Men denne krigen vinnes ikke på bakken. Den vinnes i hodene og på nettet.

Etter Afghanistan og Irak var USA trøtte av krig, de så at nasjonsbygging var en nesten håpløs oppgave.

Nå forsøker Vesten nasjonsbygging på hjemmebane, dvs: Man har invitert millioner av muslimer til Vesten, for det meste unge menn i kampklar alder, og mener at de kan være en asset på arbeidsmarkedet, til tross for at de mangler kvalifikasjoner de fleste av dem og ufaglærte jobber er mangelvare.

Det er som om Vesten vil bevise at det klarer det på hjemmebane som det ikke klarte i Afghanistan og Irak.

Det er et merkelig psykologisk skuespill som oppføres. Vestlige ledere og elite tror de skal klare dette uten å reformere islam, uten å forsvare våre egne verdier og ideer.

Det er en ren kapitulasjonslinje.

Krigen mot ekstremisme og dermed terror kan kun vinnes hvis man våger å konfrontere ekstremismens innhold. Det gjør ikke vestlige ledere. Derfor risikerer de å utløse borgerkrig på egne kontinent. Midtøsten og store deler av Maghreb befinner allerede i krig og kaos.

Disse lederne mangler respekt for fakta: For tall. Hvor mange millioner vil Nigeria få om kun tyve år? Hvor mange mennesker kan et europeisk land ta imot uten at velferdssystemet bryter sammen? Her finnes det helt spesifikke tall. Dette er det mulig å si noe om. Men hverken politikere, presse eller akademikere vil.

Verdens største militærmakt ledes av en president som ikke ønsker å se problemenes kjerne. Han ønsker minst av alle å snakke om ekstremismens røtter. I stedet vil han bruke høyteknologi til å drepe dens ledere. Barack Obama er drone-krigeren.

Han erstatter politikk med militære midler. Det er et tegn på svakhet. USAs høyteknologi er ikke lenger et tegn på styrke. Det er paradoksalt nok et tegn på manglende ledelse.

Vesten står overfor en fiende som vet å utnytte det samme verktøyet som vår hverdag er bygget på: Nettet.

Når Anwar al-Awlaki, den amerikanskfødte veltalende jihadisten, blir drept av en Hellfire-drone i Jemen, er dette stoff som IS kan lage myter av. Han får en heltedød.

Når sønnen hans drar ut i ørkenen for å finne ut hva som skjedde med faren og også han blir drept av en drone, blir det stoff for vestlige medier som ikke bryr seg om strategi, men om å vise at de er på riktig side: Godhetens. At godheten kan stå i ledtog med ondskapen vil de ikke innse.

Hvor mange forsider og oppslag har Aftenposten hatt om Guantanamo og dronekrigen?

Slik fungerer Aftenposten som en forlenget propagandaarm som styrker muslimenes følelse av å være ofre, at Vesten fører krig mot islam, og at det er en kjerne av sannhet som ligger til grunn for at muslimer bryter ut av vestlige samfunn og går til krig.

Denne versjonen spiller samtlige norske medier på og svært mange vestlige. De blir propagandaorganer i kampen mot de samfunn de er en del av.

De gjør at hverken ledelse eller folk forstår hva det handler om.

Vi får et damned if you do og damned if you don’t. Nær sagt samtlige vestlige medier er enig om at ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre, den representerer kun et misbruk. Den aggresjonen de kunne rettet mot islam vender de heller mot alle som forsøker å pirke i dette og særlig den som forsøker fortelle muslimer i Vesten om at de ligger dårlig an hvis de ikke innser at deres religion har et stort problem.

Her er Obama, Cameron, Hollande, Merkel helt enige med pressen. Men de er nødt for å gjøre noe, i det minste late om. De bomber.

Nå er trusselen fra IS blitt så stor – også på hjemmebane – at de bomber litt ekstra. Men fremdeles sitter Syrian Observatory for Human Rights og teller collateral damage. Det bryr ikke stater seg om hvis de virkelig føler sine interesser – i dette tilfelle samfunn – truet.

Putin slipper å ta slike hensyn. I Russland spiller mediene på lag med regjeringen og Putin har fått propagandagevinst.

Europeisk presse viser liten eller ingen forståelse for USAs bruk av militærmakt. Slik kan også styrke bli en svakhet: For hver base Pentagon bygger, for hvert raid med spesialstyrker på “kill or capture” er det en nedside.

Demonstrasjonen av militærmakt vekker ambivalens hos de den skal forsvare og hos muslimer i Vesten, vekslende fra motvilje og ambivalens til direkte fiendtlighet.

Hvordan disse fortellingene griper inn i hverandre er det lav bevissthet om, til tross for at i denne krigen er det fortellingene som avgjør. Hvilke stories har størst overbevisningskraft?

Mediene vil ikke engang innrømme at de driver propaganda som spiller i hendene på demokratiets fiender. De vil demonstrere at de er muslimenes venner og er for rettferdighet. Ergo er de for palestinerne. At de ender opp som Hamas’ venner og jødenes fiende vil de ikke snakke om eller ta konsekvensen av.

Politikk er ikke pick and choose. I krig kan en illusjon om noe slikt få katastrofale konsekvenser.

Lederen av UNPROFOR i Bosnia, Rupert Smith, skrev boken om asymmetrisk krigføring: En militærmakt kan være knusende overlegen og likevel tape krigen.

Den risikoen er tilstede i en krig der ekstreme og dyktige bevegelser som IS er den spisse enden av noe mye bredere og større.

Medier og politikere nekter å innse at krigen utkjempes like mye her som i Midtøsten og Nord-Afrika. Det har salafister og jihadister forstått. De forstår at våre ressurser hjelper dem å vinne: Våre trygder, skoler, barnehaver settes inn for å bygge opp en stor muslimsk befolkning i Vesten. Verdimessig er den vestlige eliten besatt av at det ikke er motsetninger mellom deres verdier og islam. Slik brytes normene ned som kunne ha vist at Vesten er herre i eget hus og at islam må tilpasses vestlige verdier, ikke omvendt.

Men vestlige ledere og elite sier at de ikke trenger endre seg. De kan ta religionen med. Det er en berikelse. Islam hører hjemme i Europa. NRK er mobilisert for å vinne denne kampen: I morgennyhetene kunne vi høre om en kvinnelig prest som sa at korsene må vekk fra asylmottakene for ellers kan det gå på sikkerheten løs for afghanere som bor der.

Det er selvfølgelig Vårt Land som slår opp denne saken:

«Vi vet fra andre saker at informasjon om hva som skjer i Norge, blir sendt til Afghanistan … Skulle det finnes bilder av dem sammen med kors eller opplysninger om at de har bodd på et kristent mottak, vil den informasjonen i Afghanistan bli tolket som om de har konvertert … Det kan medføre represalier og forfølgelser, og blir de returnert til talibanstyrte områder, kan det bety døden», skriver prest Anna Ramskov Laursen og «Afghan», en anonymisert konvertitt, i et innlegg på dagens debattsider.

NRK elsker å ta omkamp på korssaken, etter at Sarons Dal tvang UDI til å snu. At en prest får seg til å kreve korset fjernet sier alt om den norske kirke.

Skal man følge tankegangen vil det være farlig for en afghaner å gå i 17.mai-tog, for da vifter man med norske flagg.

Korset bør strykes av flagget.

Mange vil dra kjensel på denne kulturkampen, som har pågått i lang tid. Venstresidens og kulturradikalismens krig mot kristendommen. Nå kan de gjøre seg til bolde riddere for islam.

Men det flettes inn i en større krig, innen islam, og mellom islam og Vesten.

Fra den ytterste avkrok i et land langt mot nord til hjertet av Orienten pågår krig og kriger som henger sammen, og det er ingen overdrivelse å si at vår fremtid står på spill.

Pentagon tror at det kan løse problemet med baser, droner og spesialsoldater.

Men dette er bare et sideshow i forhold til den virkelige krigen: Den foregår inne i hodene  på folk, hver eneste dag.