Torsdag sprengte to selvmordsbombere seg i lufta i Hizbollah-kontrollerte områder av Beirut. Midt i de travleste gatene, tett på hverandre, for å spre maksimal død og ødeleggelse. IS påtok seg ansvaret.

Det er bare snaue to uker siden en Airbus full av russiske turister fra badebyen Sharm el-Sheikh ble sprengt i lufta over Sinai. 224 mennesker ble drept.

Dette er den verden vi lever i, og den kryper stadig nærmere.

Men det er som om forvalterne av den norske virkeligheten insisterer på at dette ikke er noe som angår oss. Ikke direkte. De lever i en “It can’t happen here”-boble.

Vi har hatt kontakt av annen grad:

I fjor sommer fikk politiet anledning til bevæpning, først som følge av en akutt trussel, deretter som følge av en appell fra IS-talsmannen al-Adnani om å angripe alle synlige symboler på vestlige korsfarernasjoner, deres menn og kvinner i uniformer. Forsvaret ba soldatene unngå uniform, men det kan ikke godt politiet gjøre. De ble bevæpnet.

I dag kom meldingen om at bevæpningen er opphevet. Det skjer etter at såvel PST som statsminister Erna Solberg har uttalt at terrortrusselen i Europa og Norge er noe lavere.

Hva baserer de det på? Svarene er svevende.

Motforestillingene er sterke: Ingen aner hvem det er som har strømmet til Europa dette året. Vi snakker om hundretusenvis av menn i sin beste alder. Selv dette faktum, at 80 prosent er menn, er noe det ikke snakkes høyt om. Heller ikke at de er muslimer.

Det virker mer og mer som om forvalterne av samfunnet og tankene om det opererer med en konstruert virkelighet. Hver gang noen truer med å stikke hull på boblen får de panikk.

I går trådte damage control i sving. Da trommet italiensk carabinieri sammen til en stor pressekonferanse for å fortelle om arrestasjoner av 17 personer i fem land, deriblant Norge. Det gjaldt to nettverk, Rawti SHAX og Didi Nwe. Målene var bredt anlagt: Å styrte regjeringen i Kurdistan og innføre kalifatet der, rekruttere jihadister til IS i Syria – 15 er ekspedert, og forberede angrep på mål i Europa og vestlige interesser i Midtøsten, deriblant norske diplomater og politikere.

Man skulle tro at dette ville få alarmen til å gå og at man i det minste ville ta opplysningene alvorlig. I stedet gjør norsk presse det motsatte: De forsøker febrilsk å bagatellisere opplysningene fra Italia.

Edderkoppen i nettverket sitter i Norge, i en norsk celle. Derfor kan han per definisjon ikke ha kunnet ha en sentral rolle. Slik snakker Lars Gule som forsøker å forsvare sin bagatellisering av Krekar, og pressen unnlater å fremheve tegn som bekrefter italienernes versjon. Som at det ikke er via internett, men via familier og nære medarbeidere at Krekar har styrt nettverket. Spesialpolitiet ROS har lang erfaring med bekjempelse av mafiaen. De vet et og annet om koder og kommunikasjon, men VGs Yngve Kvistad, som hyppig bor i Palermo og liker å skrive om mafiaen, har ikke noen innsikt å dele, men er opptatt av å understreke Krekars rettigheter.

Det samme er redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, som er lur nok til å lage en åpning for at italienerne kan ha slått til før planene ble alvor. Men hans kommentar munner ut i spørsmålet: Hvorfor kunne ikke Krekars sak vært prøvd for en norsk domstol?

Det er som man ikke vil se Krekar for hva han er og gjør hva som helst for å slippe, om det så betyr å gå god for ham og opptre som hans spindoktor.

Hans advokat Brynjar Meling har for lengst passert grensen der han identifiserer seg med klienten. Når denne klienten har en rettsoppfatning som bygger på helt andre premisser enn Norge, blir resultatet at Meling er mer lojal mot sharia enn norsk lov.

Dit er også norsk presse på vei.