Daniel og Emmanuel Leconte har laget filmen om Charlie Hebdo – Je suis Charlie – som ble vist på dokumentarfilmfestivalen i København søndag.

Far og sønn var til stede ved visningen og deltok etterpå i en debatt i Kongens have sammen med bl.a Flemming Rose. Filmen har offisiell premiere i Frankrike 15. desember. Den bør absolutt hentes til Norge, av f.eks. Cinemateket og/eller vises på NRK. Det har vært lite om Charlie Hebdo i norske medier siden kjempedemonstrasjonen 11. januar.

Daniel Leconte har fulgt Charlie Hebdo-teamet siden han laget film om dem i 2007. Da ble de stevnet for retten for forsiden som viste Muhammed gråtende, med caption: Det er hardt å bli elsket av idioter.

Det kan være at det var de som ble kalt idioter som følte seg personlig krenket, men skjøv profeten foran seg. De gikk til sak, en sak Charlie Hebdo vant. Men det var et varsel om at islamkritikk ikke var som annen kritikk.

Redaksjonen sto for en satireform som har lang tradisjon i Frankrike, men som muslimer og særlig islamister har vanskelig for å forstå. De godtar den simpelthen ikke.

Denne tegningen, som er ment å fremstille IS eller jihadister som de madmen de er, som ville henrettet profeten om han kom tilbake, blir av muslimer/islamister oppfattet som noe helt annet: For dem er det en trippelkrenkelse. Både jihad, profeten og religionen blir krenket. De godtar ikke premissene for tegningen, fordi har et helt annet ståsted.

Kapitulere?

Hva gjør man da? Skal man avvikle, nedlegge en hel tradisjon fordi landet har fått en religiøs gruppering som ikke vil forstå humor? For redaksjonen i Charlie Hebdo og miljøet rundt dem var dette en utålelig tanke. Det endte med 9. januar 2015.

Dagbladets tegner Finn Graff valgte motsatt: Han avsto fra å tegne noe som har med islam å gjøre. VGs Roar Hagen er den eneste norske tegner som ikke er redd for å karikere sammenstøtet mellom norsk tradisjon/verdier og islamske. Med brodd mot alle parter.

Kanskje det er formen som er forskjellig, eller størrelsen på de franske miljøene, streken og det at man tegner profeten som en karikatur?

Charlie Hebdo republiserte de danske karikaturtegningene. For dem var det selvsagt. At de skulle få slike konsekvenser var helt “beyond”.

Det oppsto et bånd mellom Charlie Hebdo og Jyllands-Posten. De ble angrepet av de samme kreftene, var i samme båt.

Samarbeidet fra 2007 og vennskapene som oppsto gjorde at Daniel Leconte og Emmanuelle hadde et tillitsfullt forhold til redaksjonen. Intervjuene med de overlevende ble gjort så tidlig som februar og mars.

Filmen åpner med Coco, tegneren som slapp brødrene Kouachi inn. De hadde først gått feil, til nummer 6, hvor arkivene holdt til. Bladet holdt til i nummer 10. De skjøt resepsjonisten i lobbyen, før de tok Coco, som hadde gått tidlig. Det ble hennes lodd, med en Kalasjnikov i ryggen, å taste koden til døren inn til redaksjonen. Der pågikk årets første redaksjonsmøte.

Kouachi-brødrenes framferd minner om Breiviks: De skjøt i hodene og da det hele var over gikk de over og henrettet. Ved et tilfelle sto en av dem over et offer, så det nøye an, dro pistolen og skjøt på kloss hold.

Menneskelig svakhet

Man ser seg alltid om etter noe som kan vise at krigerne tok menneskelige hensyn. Akkurat som Breivik sparte de et offer, han en barn og de en kvinne. Men de skjøt Elsa Cayat, som var redaksjonens psykolog og skrev om helse.

Andre sier at jihadister ikke skyter barn. De glemmer Mohammed Merah, som gikk inn på den jødiske skolen i Toulouse og skjøt barn på kloss hold i hodet.

Jihadistene og Breivik deler en annen morbid interesse: Å filme drepingen og legge den ut på nett.

Tegneren Riss sier at Mohammed Merah var en wake up-call for ham. Han forsto at dette ikke var noe enestående, men begynnelsen på noe. Men hvordan beskytter man seg mot en fiende som er villig til å ta alle midler i bruk? Sivilsamfunnet har vanskelig med å ta det inn over seg og forholde seg til slike trusler.

Unnskylder voldsmennene

Det er påfallende at franske politikere i posisjon ved flere anledninger har kritisert Charlie Hebdo for å “gå for langt”.

I solidaritet med Jyllands-Posten publiserte Charlie Hebdo de danske karikaturene. I tillegg hadde de sine egne, hvorav forsiden var “Det er tøft å bli elsket av idioter”. Kampanjen mot Muhammed-karikaturene var i full gang. Da var det president Jacques Chirac fant ut at han skulle opptre “ansvarlig”, akkurat som utenriksminister Jonas Gahr Støre.

In response, French President Jacques Chiraccondemned “overt provocations” which could inflame passions. “Anything that can hurt the convictions of someone else, in particular religious convictions, should be avoided”, Chirac said.

Var det noe rart at Stormoskeen i Paris og de muslimiske paraplyorganisasjonene gikk til sak for rasisme?

The Grand Mosque of Paris, the Muslim World League and the Union of French Islamic Organisations (UOIF) sued, claiming the cartoon edition included racist cartoons.[29]

Både Nicholas Sarkozy og Francois Hollande stilte opp for Charlie Hebdo, som ble frikjent.

Brannattentatet

Men det sluttet ikke der. Kampen om retten til å spøke med islam var ikke over. Islamistene vant frem i Libya og Tunisia, revolusjonens vugge. I lys av denne utviklingen laget Charlie Hebdo sharia-nummeret:

“100 piskeslag hvis du ikke dør av latter!” med profeten Muhammed som redaktør. Bladet ville vise at islam og humor lot seg forene, en henspilling på spørsmålet om islam og demokrati lot seg forene. Men islamistene ville ikke ha noen forening.

Tegningen av Luz hadde sirkulert på nettet noen dager. Islamistene ville vise muskler.

In the early hours of 2 November 2011, the newspaper’s office in the 20th arrondissement[36][37]was fire-bombed and its website hacked. The attacks were presumed to be linked to its decision to rename the edition of 3 November 2011 “Charia Hebdo“, with Muhammad listed as the “editor-in-chief”.[38] The cover, featuring a cartoon of Muhammad saying: “100 lashes of the whip if you don’t die laughing” by Luz(Rénald Luzier), had circulated on social media for a couple of days.

De såkalt moderate muslimske organisasjonene tok avstand fra vold, samtidig som de fordømte karikaturene. Hvor demokratiske var de da?

Men denne gang fikk Charlie støtte fra statsminister Fillon og innenriksministeren.

Naken Muhammed

Slik var det ikke da filmen Innocence of Muslims skapte bråk. Både utenriksminister Laurent Fabius og president Obama kritiserte Charlie: Var det nødvendig å spotte mer? Charlie hadde tegnet Muhammed som naken. Det er den type “irreverent” tegning som er useriøs og ikke er noe forsøk på å “ligne”. Da noen påpekte at ansiktet hans ikke må tegnes, svarte en av tegnerne: – Men det er ikke ansiktet, det er tissen hans.

Slikt går ikke hjem i det nye multikulturelle samfunnet som skal romme så mye forskjellig. Det blir derimot mer og mer spent og på vakt.

Det blir synlig at den spennvidden man tålte i et mer homogent samfunn ikke har noen plass i et multikulturelt. Men det er bare én kultur som reagerer med vold. Hvorfor forsøker da politikerne å komme dem i møte?

In September 2012, the newspaper published a series of satirical cartoons of Muhammad, some of which featured nude caricatures of him.[44][45] Given that this issue came days after a series of attacks on U.S. embassies in the Middle East, purportedly in response to the anti-Islamic film Innocence of Muslims, the French government decided to increase security at certain French embassies, as well as to close the French embassies, consulates, cultural centres, and international schools in about 20 Muslim countries.[46] In addition, riot policesurrounded the offices of the magazine to protect it against possible attacks.[45][47][48]

Foreign Minister Laurent Fabius criticised the magazine’s decision, saying, “In France, there is a principle of freedom of expression, which should not be undermined. In the present context, given this absurd video that has been aired, strong emotions have been awakened in many Muslim countries. Is it really sensible or intelligent to pour oil on the fire?”[49] The U.S. White House stated “a French magazine published cartoons featuring a figure resembling the Prophet Muhammad, and obviously, we have questions about the judgment of publishing something like this.”[50] However, the newspaper’s editor defended publication of the cartoons, saying, “We do caricatures of everyone, and above all every week, and when we do it with the Prophet, it’s called provocation.”[51][52]

Vil politikerne tørre å kritisere Charlie eller andre som driver gjøn med islam etter massakren 7. januar?

Ofrene blir selv skyldige i sin skjebne

I filmen sier redaktør Gerard Biard med dirrende stemme at han håper at det blir siste gang noen har kalt dem “fundamentalister” og i lederen etter massakren skriver han at de som hele tiden har føyd et “men” til ytringsfriheten bør gå i seg selv.

Kunne massakren stoppe munnen på denne kritikken? Nei, det gikk bare noen dager så skrev en tidligere Charlie-medarbeider Delfeil de Ton et grusomt angrep på Stephan”Charb” Charbonnier i Novel Observateur: Han la ansvaret på dem som hele tiden hadde valgt å fortsette langs samme kurs, i stedet for å ta rev i seilene. Charb var m.a.o skyld i massakren på redaksjonen. Med en slik omvendt bevisbyrde blir ytringsfriheten snart tom.

Det blir et forbud mellom de som ber om varsomhet og anstendighet og de som truer. Det vil selvsagt de som velger respekt aldri innrømme.

Flemming Rose sa i debatten at frykten har krøpet inn over alt. Det er ikke Charlie som har vunnet.

Han har forsøkt å få et fransk forlag til å utgi Taushetens tyranni. Selv et forslag om at syv forlag skulle stå sammen om utgivelsen førte ikke frem. Frykten råder.

Det er et ærlig svar. Frykten har et reelt grunnlag.

Men det som ikke er greit er at man utgir seg for å være anstendige. At man sier man lar være å publisere av respekt for andres tro. Dette er forkledt feighet, og det er hykleri, sa Rose.

Document var til stede på visningen og vil komme med en dypere analyse av massakren på Charlie Hebdo i årsnummeret at tidsskriftet.

Wikipedia har en god artikkel om Charlie Hebdo.