Dette årets migrasjonskrise har vært så begivenhetsrikt at det nesten er en heltidsbeskjeftigelse bare å få med seg hva som skjer, som planlegging av norske favelaer. Det er knapt med tid til å reflektere over aktuelle hendelser, og enda mindre til å skue bakover i 2015 og rekapitulere.

Det er altså et svare strev å holde orden på hvem, hva, hvor, når og hvordan, men vi kan ikke slippe helt taket i hvorfor heller. Hvorfor eksploderte egentlig krisen i år?

Krigen i Syria hadde vart i flere år, og det var ingen mangel på fordrevne mennesker tidligere. Noen peker på at tålmodigheten med det tyrkiske eksilet kanskje tok slutt etter noen år uten utsikter til slutt på krigen, og at dette gav støtet til den voldsomme økningen i trafikken.

Men det lyder ikke helt overbevisende, ikke minst fordi det er så mange andre enn syrere som kommer. Sluseporten til Europa står åpen, sa en afghaner til AFP.

Det som forandrer spillets regler, er at Schengens yttergrense plutselig blir svært porøs. Den store strømmen fra Tyrkia til de greske øyene begynte i midten av august, og har siden aldri avtatt. Med tanke på at det er svært korte strekninger det er tale om, i noen tilfeller bare fire kilometer, kan det heller ikke forventes at trafikken stanser i løpet av vinteren, slik tilfellet er med overfarten Libya-Lampedusa.

Så hvorfor ble den gresk-tyrkiske grensen til havs plutselig til de grader porøs?

Det er jo ikke akkurat sånn at grekerne og tyrkerne er perlevenner. Tvertimot, får en vel si. Og gresk grensepoliti har alltid holdt god kontroll med trafikken. I italienske aviser verserte det sågar rykter om at grekerne punkterte en og annen gummibåt for å avskrekke andre fra å sette ut. Skulle de ha sluttet å være påpasselige på grunn av penge- eller kapasitetsproblemer? Det lyder heller ikke overbevisende.

Av en eller annen grunn er det aldri noen som peker på at den greske forsvarsminister Panos Kammenos så tidlig som i mars hadde truet Tyskland med en bølge av økonomiske migranter hvis ikke EU lempet på kravene om innstramninger i de greske offentlige budsjettene. Det er kanskje ikke så lett å huske at the big thing for ikke så lenge siden var utsiktene til gresk statskonkurs, kanskje også slutt på medlemskap i euroen.

Panos Kammenos

Om man er en gjennomsnittlig norsk mediekonsument, vil man heller aldri ha hørt at Kammenos luftet slike trusler, med mindre man leste en helt bestemt tekst i Aftenposten den 14. mars:

I tillegg truet forsvarsministeren, Panos Kammenos, med å sende tusenvis av flyktninger nordover til Berlin dersom Hellas ikke fikk hjelp. “Hvis det er folk blant immigrantene som har krysset grensen og det ikke har blitt sjekket om de støtter IS, så vil det være Europas ansvar”, sa Kammenos.

Eller i Dagens Næringsliv (for betalende gjester) den 10. mars. Billedteksten, som alle får gratis, er litt morsom i retrospektiv:

Forsvarsminister Panos Kammenos trussel om masseeksport av flyktninger vil, hvis den gjennomføres, bli møtt med mottiltak.

Men vel så interessant var oppslaget i The Telegraph den 9. mars, som spesielt nevner økonomiske migranter:

Panos Kammenos, Greece’s defence minister, threatens to open country’s borders to refugees – including potential members of Islamic State of Iraq and the Levant (Isil) – unless Athens receives debt crisis support

Greece will unleash a “wave of millions of economic migrants” and jihadists on Europe unless the eurozone backs down on austerity demands, the country’s defence and foreign ministers have threatened.

The threat comes as Greece struggles to convince the eurozone and International Monetery Fund to continue payments on a £172billion bailout of Greek finances.

Greece’s border with Turkey is the EU’s frontline against illegal immigration and European measures to stop extremists travelling to and from Islamic State of Iraq and the Levant (Isil) bases in Syria and Iraq.

En bemerkelsesverdig detalj er at Tyskland var adresse for forsvarsministerens trussel:

“If they deal a blow to Greece, then they should know the the migrants will get papers to go to Berlin,” he said.

“If Europe leaves us in the crisis, we will flood it with migrants, and it will be even worse for Berlin if in that wave of millions of economic migrants there will be some jihadists of the Islamic State too.”

Kan det være at Kammenos rett og slett holdt ord?

Foto: Er Angela Merkel den mest overvurderte politiker i Europa? Merkel og hennes regjering (storkoalisjon) røvrendte grekerne (det lyder penere på dansk). EU tvang Alexander Tsipras til å snu ryggen til folkeavstemningen og sin eget program. Kan det være at grekerne tar grusomt hevn, i god klassisk tragedie-stil?

Migrantstrømmen begynte altså å ta av ca. en måned etter statsminister Tsipras’ helomvending hva angikk EUs ultimatum. “En avtale vi ikke kan si ja til,” sa Kammenos den 13. juli. Låneavtalen gikk likevel i havn dagen etter. Siden ble Hellas og euroen glemt, men kanskje man må spørre seg om eurokrisen er den dypeste årsaken til migrantkrisen.

Det er også bemerkelsesverdig at Merkel forhandler med Tyrkia med tanke på å redusere trafikken. For er ikke prisen for tyrkisk samarbeid, altså visumfrihet for tyrkere i Europa, lovlig høy? Og ville det ikke være mer naturlig å samarbeide med den unionspartneren som har ansvaret for Schengens yttergrense?

Kanskje var Merkels håndtering av den greske krisen en diplomatisk blunder av så kolossale dimensjoner at et tysk-gresk samarbeid ble umulig.

I en artikkel av Ghaith Abdul-Ahad i London Review of Books påstås det at migrantstrømmen ganske riktig skyldtes at den greske regjeringen endret sin grensepolitikk:

This year everything changed. A trickle of migrants had always crossed the Aegean, an undesirable route not because of choppy waters and unsound boats but because of the thuggish Greek police and the remote prospect of gaining asylum in Athens. The trickle turned into a stream when the new Syriza government rewrote the rules. ‘The policy used to be: return the boats even if we put lives in danger,’ a coastguard official on Lesbos told me. ‘With this government it’s: “No, let them come in, and help them if they need help.”’

Det kan altså virke som om den greske regjeringen ble så hevnlysten overfor Tyskland at den besluttet å gi landet denne moderne versjonen av en trojansk hest, kanskje i håp om at tyskerne ville komme tilbake med lovnader om gjeldslettelser så snart gresk politi igjen begynner å sende båtene i retur til Tyrkia.

Og kanskje har Brussel og Berlin som en konsekvens av dette foretrukket å forholde seg til tyrkisk utpressing fremfor gresk. Måtte de i så fall gjøres utenrikspolitisk umyndige en hundre års tid.

(Ghaith Abdul-Ahads tekst gir forresten et fascinerende innblikk i migrasjonen fra Midtøsten til Sverige på første klasse:

‘So, do you want to humiliate yourself by travelling to Europe on foot?’ he asked me. ‘Or’ – the salesman’s pitch winding up – ‘would you prefer a guaranteed way to get a Swedish passport inside two years?’ For the sum of just ‘four bundles’ – a bundle is $10,000 – he could arrange for one of his lady friends in Malmö to marry me. (‘We have to pay her a bundle in advance.’) There would be a wedding in Baghdad, with pictures. ‘Then once you get your visa, arranged through a contact at the Swedish embassy in a neighbouring country, you pay us another bundle and a half. Once in Sweden you settle down and relax. The government will give you a house and a salary. Just sit and wait and they’ll hand you your passport in a year or two.’

Det blir litt av en jobb for historikerne å forklare hvorfor svenskene fant seg i det.)