I Stavanger Aftenblad (bak betalingsmur) blir Susan Abulhawa hun bedt om å kommentere påstanden om at hun er en-dimensjonal i sin beskrivelse av israelere, at de ofte er brutale og u-empatiske:

Jeg avviser ideen om at en bok skrevet om palestinere er nødt til å ha sympatiske figurer. Jeg synes det er en urettferdig innvending. Jeg har sett mange filmer og lest mange bøker om holocaust, og har aldri hørt noen som etterlyste sympatiske tyske figurer.

Hun mener det er relevant å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland fordi:

Kjernen er den samme, det er en part som fullstendig dominerer den andre, og som brutaliserer et annet folk.

Og videre:

Det er ingenting demokratisk ved å okkupere og stjele ressurser og eiendom fra en gruppe for å gi det til en annen. Jeg mener også at språkbruken er en del av undertrykkelsen. Å si at det å angripe en i all hovedsak ubevæpnet sivilbefolkning som ikke har noen måte å forsvare seg på, er en perversjon av språket. Alt palestinerne gjør er selvforsvar. De er ikke terrorister.