Hvordan reagerer et tysk lokalsamfunn med 4.600 innbyggere idet staten bestemmer at 1.000 asylsøkere skal innkvarteres på stedet?

Dette er i øyeblikket situasjonen for det lille tettstedet Hardheim, et stykke sørøst for Frankfurt, hvor lokale myndigheter i brevs form på flere språk har meddelt asylsøkerne hva slags adferdsregler som gjelder i Tyskland.

Brevet er svært omdiskutert, og blir fra offisielt hold kritisert for å være nedlatende, fordomsfullt og belærende overfor utlendinger, samtidig som det gir et idealisert bilde av Tyskland. Kommentar­feltene hilser det derimot velkomment, og sier det gir et godt bilde av problemer som oppstår med nærvær av mange migranter. Kommunen forsvarer seg mot kritikken. Borgermester Volker Rohm uttaler at “vi vil gjøre asylsøkerne til gode tyskere”.

Teksten er såpass sterk at den bør leses i sin helhet:

Kjære fremmede kvinne, kjære fremmede mann!

Velkommen til Tyskland, velkommen til Hardheim. Mange av dere har gått igjennom skrekkelige ting. Krig, livsfare og en farlig flukt gjennom halve verden. Det er nå forbi. Dere er nå i Tyskland.

Tyskland er et fredelig land. Nå er det opp til dere at dere ikke forblir fremmede i vårt land, men at dere snarere gjør sameksistensen mellom flyktninger og innbyggere lettere. Først en bønn: Lær tysk så fort som mulig, slik at vi kan forstå hverandre og dere kan gi uttrykk for det dere har på hjertet.

I Tyskland lever folk med hverandre og ved siden av hverandre med mange friheter: Religions­friheten gjelder for alle. Kvinner kan leve et selvstendig liv, og har de samme rettigheter som menn. Man behandler kvinner med respekt.

I Tyskland respekterer man andre eiendom. Man går ikke inn på privat grunn, i folks hager, skjul eller andre bygninger, og man høster ikke frukt eller grønnsaker som ikke tilhører en selv.

Tyskland er et rent og ryddig land, og det skal det også forbli! Søppel og avfall legger man i dertil egnede avfalls­containere og søppeldunker. Når man er underveis, tar man søppel med seg og kaster det i nærmeste søppeldunk.

I Tyskland betaler man for varene i supermarkedet før man åpner dem.

I Tyskland brukes vann til matlaging, vasking og rengjøring. Det brukes også til å spyle toalettene med. Hos oss finnes det offentlige toaletter som er tilgjengelige for alle. Når man bruker slike toaletter, er det skikk og bruk hertillands å etterlate dem rene.

I Tyskland hersker det nattero fra klokken 22.00. Etter klokken 22.00 forholder man seg altså rolig for ikke å forstyrre sine medmennesker.

Hos oss finnes det regler også for syklister, både av hensyn til deres egen sikkerhet, og for ikke å utsette andre for fare (ikke sykle på gangveier, ikke tre personer på én sykkel, reparere ødelagte bremser og ikke bremse med foten). Hos oss benytter fotgjengere gangveier, eller de går etter hverandre langs veikanten der hvor slike ikke finnes. Man går ikke midt i gaten, og slett ikke ved siden av hverandre.

Vi gjør vårt fornødne utelukkende på toalettet, ikke i hager eller parker, og heller ikke i hekker eller bak busker.

Jenter og unge kvinner føler seg plaget ved tilsnakk og bønner om mobilnumre eller Facebook-kontakter. Gjør derfor vennligst ikke dette!

Også når situasjonen både for oss og dere er preget av trangboddhet og vanskeligheter, vil vi gjerne minne dere om at vi her har tatt imot dere betingelsesløst. Vi ber dere derfor om å sette pris på at dere er blitt mottatt, og om å følge disse reglene. På den måten blir en felles sameksistens mulig.

…ikke i hager eller parker, og heller ikke i hekker eller bak busker.

Lesningen utløser et skred av refleksjoner.

Man kan nesten ane at det ligger et oppdemmet, sannsynligvis også berettiget, sinne bak noe som ligner en hardt tilkjempet hjertelighet. Siste punkt om unge kvinner mer enn antyder at den reelle bekymringen på deres vegne er en helt annen. Man kan derfor tenke seg hvor vanskelig det er å oppnå noe større fellesskap enn separat, parallell og mistenktsom sameksistens.

For håndterer man egentlig et kommunikasjons­problem om såpass delikate spørsmål med list og lempe når man velger den skriftlige formen?

Det er lett å tenke seg at et knøttlite lokalsamfunn rett og slett ikke besitter den kompetansen som er nødvendig for å hanskes med det som kan bli en formidabel kultur­konflikt. Og hvem kan klandre dem for det? Levde de ikke stort sett i fred for verdens problemer uten behov for evne til å håndtere en sosialt og kulturelt ekstremt krevende situasjon, før øvrigheten påtvang dem ett tusen nye naboer fra et annet sted på kloden?

Det faller naturlig å reagere på det hele med en blanding av mild overbærenhet og pessimistisk oppgitthet. For nordeuropeere er utvilsomt mer reserverte og mer keitete i omgang med fremmede enn søreuropeere. Og det er noe typisk protestantisk ved å skrive ting ned. Men det er slik vi er, det påhviler oss ikke å skifte natur.

Om italienere skulle føle behov for å sette noen på plass for uakseptabel adferd på lignende måte, noe som fra tid til annen forekommer, ville de uten skygge av tvil ha valgt den muntlige formen – under fysisk nærvær, hvor mimikk, toneleie og ansiktsuttrykk ville ha bidratt til økt forståelse.

Verba volant, scripta manent, sa de gamle romerne: Det talte ord forsvinner, det skrevne blir igjen. Og det var ikke bare relevant for avtaler, som burde skrives ned for å slippe uoverens­stemmelser. Det gjaldt også for mellom­menneskelige konfrontasjoner, men da med motsatt fortegn: Ord om det å gjøre sitt fornødne, bør helst bli borte i luften etter at de er meddelt.

Denne avholdenheten fra skrift som italienere praktiserer for at ingen skap tape ansikt, gjelder i enda større grad for personer fra Midtøsten. I nord vil vi på godt og ondt (mest godt) ha fakta på bordet uten omsvøp. Mentalitets­kræsjen er så voldsom at det nesten er vondt å se på. Denne flerkulturen bærer kimen i seg til noe svært ulykksalig.

Men feilen ligger til syvende og sist ikke hos innbyggerne eller lokal­politikerne i Hardheim. Feilen ligger hos dem som tillater invasjon av lokalsamfunnene bestående av folk som er reserverte av natur, og helst ikke vil ha altfor mye med omverdenen å gjøre.

 

Frankfurter AllgemeineThe Express