Gävle utvider fribyordningen for forfulgte kunstnere til å gjelde også billedkunstnere. Hittil har den bare gjaldt forfattere og journalister.

Det skjer innen rammen av organisasjonen ICORN, kunne Dagens Nyheter fortelle 9/9.

Fribyordningen gir trygge rammer og arbeidsro til kunstnere som er forfulgt i sine hjemland. Den første var den armenske kunstneren Narek Aghajanyan. Å legge seg ut med Armenia er ingen risiko for den svenske staten.

Men folkevandringen får politiske konsekvenser. Sverige har havnet i konflikt med Marokko fordi Sverige har ymtet frempå om å anerkjenne Vest-Sahara som egen stat. Det er daglige protester utenfor den svenske ambassaden og IKEA har ikke fått åpne som planlagt, pga manglende papirer. Sverige var for kort tid siden i alvorlig konflikt med Saudi-Arabia fordi statsråd Margot Wallstrøm våget å kritisere menneskerettssituasjonen. Det skulle ikke kongedømmet ha noe av.

Å gi beskyttelse til forfulgte fra muslimske land får derfor andre konsekvenser enn før. Disse landene har noe å slå tilbake med. De har en stor diaspora i det europeiske landet og de har økonomiske sanksjoner. Slik var det ikke før. Balansen er forrykket.

Ett eksempel til fra Marokko:

Journalisten Zineb El Rhazoui hadde fra 2011-2013 opphold som fribyskribent i Ljubljana i Slovenia.

I hemlandet bedrev hon kampanj mot en lag som förbjöd människor att äta offentligt under ramadan. För detta och annat dödshotades hon och fick sin fristad i den slovenska huvudstaden.

Rhazoui fikk seg jobb i det franske magasinet Charlie Hebdo. Da morderne kom å besøk 7. januar i år hadde hun ferie. Men det betød ikke at hun ble skånet. Hun sto på dødslisten og det fikk hun vite gjennom tallrike trusler. Mannen måtte slutte som journalist i Marokko. Nå lever begge med politibevoktning 24/7, også hjemme.

Vi vet dette fordi Rhazoui fortalte om det på årets Oslo Freedom Forum. Hun gjorde et sterkt inntrykk. Hvilken enorm belastning det er å leve under slike forhold.

I et “fritt” land som Frankrike.

Debatten om karikaturtegningene skygger for det overgripende tema: At friheten er beskåret også i Vesten. Den undertrykkelsen som muslimske land er vant til, utstrekkes til et Vesten som ikke er vant til det. Vi reagerer med tilbaketrekning. De mest prominente og utsatte får livvakter, men hvor mange har staten kapasitet til?

Det er et interessant tankekors: En marokkansk kunstner kan få fribyopphold i Gävle, men Sverige er ikke lenger noen fredet plett. Landets egen kunstner er fritt vilt og lever under “skydd” 24/7. Han skulle ikke kunne benytte friplassen i Gävle selv om kommunen ville. De kan ikke beskytte ham.

Det sier noe om en utvikling der friheten blir betinget av at man holder munn.