Avskaffelsen av Tyskland observert fra bakkenivå

Mennesker fra den muslimske kulturkretsen, hva enten de er tyrkere, kurdere, libanesere, tunisiere eller andre, har påfallende vanskelig for å integrere seg i Tyskland, stod det mandag å lese i Die Welt.

Hvem sier dette? En arbeidsledig og øldrikkende ekstremist? Nei, en sindig 32 år gammel, kvinnelig politiavdelingssjef i Bochum – i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen.

Tania Kambouri er i disse dager aktuell med boken «Deutschland im Blaulicht – Notruf einer Polizistin» (Tyskland i blålys – en politikvinnes nødrop), hvor hun gjør rede for tallrike erfaringer, inntrykk og årsaksforhold som er svært ubekvemme for den multikulturelle menigheten – et tema hun for to år siden også i farten berørte i et avisinnlegg, som vakte en viss oppsikt.

Forfatterinnen, som er datter av greske innvandrere til Tyskland, har arbeidet i politiet i tolv år. Hun elsker jobben sin, til tross for at hun har sluttet å telle bloduttredelsene hun pådrar seg i tjenesten. Men hun er svært betenkt over at politiets autoritet svinner hen. Episoder som før var unntakstilfeller, hører nå til hverdagens orden. Ved en anledning fryktet hun for sitt liv på patrulje, da hun og to kolleger grep inn i en knivstikkingsepisode, og flokken mistet besinnelsen da den trodde at de skulle arrestere den skadede.

September var en dårlig måned for henne. For få uker siden fikk hun helt uventet et knyttneveslag i ansiktet av en bråkmaker. Det resulterte i en blåveis på venstre øye, men den er ikke lenger synlig.

Hun opplevde det som verre ved et tilfelle et par måneder tidligere i Bochum, da en arrestant i håndjern sparket vilt i baksetet på patruljebilen, og nesten traff henne i ansiktet. “Jeg følte lufttrykket. Det var få centimeter fra at jeg fikk ødelagt hele ansiktet,” sier Kambouri mens vi snakker sammen på kafé.

Hun er et robust, direkte menneske, med klar tale og et fast blikk. Hun virker ualminnelig stabil, selv om hun har bearbeidet nesten-skaden i måneder. “Når man forestiller seg hva som kunne ha skjedd – operasjoner i årevis, et vansiret ansikt. Slikt tar tid. Når man stadig vekk blir skadet, slår man seg ikke til ro.”

Det gjør inntrykk når en slik person ikke kan unngå å konkludere at det er ekstra mange problemer med muslimske innvandrere.

“Det er ikke ment som noen kollektiv dom, og slett ikke noen rasistisk fordom på grunn av etnisitet eller tro, men det er rett og slett et faktum at enkelte befolkningsgrupper er overrepresentert med straffbare handlinger og visse former for oppførsel,” skriver Kambouri. Hun beklager seg over “alminnelig respektløshet”, “forakt for grunnloven og menneskerettighetene”, “selvstyrte parallellstrukturer” og “fraværende integreringsvilje”. Det Kambouri skriver, bekreftes av flere kolleger på patrulje.

Politikken får også sitt pass påskrevet, i særdeleshet

“de sosialromantiske tilhengerne av en ukritisk multikultur, som ved første antydning til betenkeligheter freser om islamofobi og fremmedhat.”

Boken kommer ut samtidig som Tyskland opplever en strøm av migranter, i hovedsak unge, muslimske menn. Hvordan kan problemene hun forteller om, unngå å øke voldsomt som følge av denne menneskestrømmen?

“Vi får flere og flere innvandrere i Tyskland, og mange har ikke lært seg å respektere kvinner eller statsmakten. De lever i parallellsamfunn der det gjelder andre regler,” sier Tambouri.

“Vi har allerede mange utrykninger til flyktningbosteder, og da merker man at respekten mangler totalt. Vårt beste våpen er det verbale. Men de oppfatter det muligens som svakhet, ettersom man i deres opprinnelsesland ikke diskuterer lenge, men heller griper til vold,” sier hun.

Kambouri etterlyser en mer kontant reaksjon på denslags fra såvel politi som rettsvesen. Selv blir hun ofte utskjelt som “Schlampe” (sjuske). Den uakseptable oppførselen vedvarer så lenge den er konsekvensfri, mener hun, og påpeker at den har kulturelle årsaker.